25 år senere står jeg i skolegården som jeg likte så godt. Jeg kjenner på min gamle fiende.
Først vil jeg gjerne takke alle dere som har sendt meg hyggelige meldinger om artikkelen og videoereportasjen i Aftenposten Innsikt. Slikt varmer. Jeg kjenner jeg blir rørt. Saken er godt lest og mye delt på sosiale medier.
Noen refleksjoner? Folk som ikke stammer forstår som regel ikke hva stamming er. Og hvorfor ikke? Fordi vi som kan mest om stamming, ikke snakker nok om hvordan vi opplever stammingen. Det er vi som stammer, ingen andre.
Vi som stammer snakker altfor lite om stammingen vår. Og når vi skal si noe om den, kan det jo ta litt tid.
Den gamle lekeplassen
For noen uker siden sa jeg til reportasjeleder for Innsikt i Aftenposten at jeg ville skrive en forskningsbasert sak om stamming. Vi diskuterte hvorvidt jeg skulle skrive meg selv inn i saken. Det er ikke vanlig praksis i norsk journalistikk å skrive om seg selv i saker som denne jeg har skrevet for Aftenposten.
Sammen med videojournalist Synne Søhoel dro jeg tilbake til min barneskole, Huseby skole. Jeg smilte bredt da jeg gikk over det som var lekeplassen i seks år. Jeg tenkte på den fantastiske tiden på Huseby skole, til tross for stammingen. Stammingen var til hinder og et stort problem, men det til tross, de seks årene minnes jeg med glede.
Stamming og livskvalitet
I Aftenposten-artikkelen tar jeg utgangspunkt i masteroppgaven til logopedene Anne-Kari Steine og Kristine N. Inglingstad og min personlige erfaring med stamming. Steine og Inglingstad fant ut i sin egen undersøkelse, med henvisning til internasjonal forskning, at barn og unge får sin livskvalitet redusert som følge av stammingen. Stamming har betydning for hvilken utdannelse man velger, og kan også være et hinder til å få jobb og/eller avansere i karrieren.
Steine og Inglingstad intervjuet 77 mennesker om sin erfaring med stamming. Ifølge logopedenes funn reduserer stamming livskvaliteten hos barn og unge.
Kjenner jeg meg igjen? Ja. Min stamming var ikke alltid så hard. Jeg klarte noen ganger å si hva jeg het. Jeg stod fast på m. Eller. Mange trodde i ungdomstiden og ung voksen alder at jeg het Jan Martin, fordi jeg sa «Ja, jeg heter Martin», og folk hører jo egentlig ikke etter.
Skjuler stammingen
Vi kaller det skjult stamming. Det betyr at jeg la inn ord for å prøve å unngå stamming. Når du er på middag med folk du ikke kjenner, hvor mange presenterer seg med: «Ja, jeg heter…»? Jeg pleide ofte å innlede setninger med unødvendige ord (fyllord på logopedspråket) som altså, ja-nei, du vet, ikke sant, hm, eeehhhm. Alt for å unngå å stamme.
I perioder hadde jeg det som kalles åpen stamming. Det er den stammingen folk som ikke stammer forbinder med stamming. Alle de harde blokkeringene. Grimasene. Øynene lukket. De unormale armbevegelsene. Jeg stammet mye på s, d, t, f og k. Også andre ord og lyder, men særlig de førstelydene.
Videojournalist Synne spurte meg om mitt første minne om stamming. Jeg har stammet siden jeg begynte å snakke, men det første minnet som har brent seg fast, det er fra høytlesing i norsktimen i tredjeklasse. Stamming handler om skam.
Snart er det min tur til å lese høyt i norsktimen. Jeg er varm i pannen, det går kalde frysninger nedover ryggen. Svetten siler. Jeg har klamme hender. Jeg er ni år, jeg sitter ikke stille på stolen. Læreren ser på meg. Jeg ser ned i boken.
REPORTASJEN OG VIDEOEN:
«Til og med bikkjene skjønte at jeg ikke fikk sagt det jeg ville si»
