Harry Dhillon valgte stillheten i ungdomsårene av frykt for å stamme. Da han vant priser for å holde taler foran store forsamlinger, ville han tilbake på talerstolen.
– En stor bølge av frykt kom over meg. En del av meg ville bare rømme rommet, mens en annen del av meg visste at hvis jeg gjorde det, kunne jeg aldri komme tilbake, sier Harry Dhillon.
Det er 2007 og han er på sitt første Toastmasters-møte i London. Mens Harry var mest opptatt av å føle seg utilpass, annonserte møtelederen («toastmaster») at gjestene skulle reise seg og gå opp på talerstolen for å presentere seg. Det satt 25 faste medlemmer i salen. Harry reiste seg og på vei opp mot podiet, mumlet han om frykten for å snakke i større forsamlinger. Da han kom tilbake på plassen sin og skjelvingen i hele kroppen hadde stoppet opp, tenkte han at han ville tilbake, og skrev seg inn som medlem i klubben.
Til Stamposten (medlemsbladet til Norsk interesseforening for stamme) forteller han om hvordan Toastmasters ble hans vei ut av stillheten og frykten for å snakke med andre mennesker. Harry som bor i London med familien og jobber innen IT, kommer til Høstweekend i Trondheim.
– Jeg har erfart hvordan det er å snakke flytende med mye selvtillit, fordi talen min er 95 prosent flytende når jeg står oppe på scenen, forteller han.
Ungdommens stillhet
Toastmasters International er en verdensledende organisasjon på å utdanne mennesker i taleteknikk og lederskap, med over 10.000 klubber og mer enn 200.000 medlemmer i over 90 land, ifølge Wikipedia. Alle møter er åpne for besøkere og er et forum for alle uansett bakgrunn. Man møtes for å bli bedre på å kommunisere, presentere og inspirere (noe som er aktuelt for foretak så vel som privatpersoner) fremfor publikum og å slipe sine lederegenskaper. I Toastmasters får medlemmene oppgaver der de skal øve på flere aspekter ved å presentere muntlig; som for eksempel beherske nervøsitet, variere stemmeleiet, bruke kroppsspråket, bruk av ord.
Harry har stammet hele livet, men det var først da han var 12 år at han ble bevisst på sin egen stamming. Alle elevene i klassen skulle si navnet sitt. Læreren spurte elevene etter tur.
– Da det ble min tur, fryktet jeg for å snakke, og repeterte «h…h…h…» før jeg omsider klarte å si «Harry», minnes Harry.
Den samme kvelden satt Harry hjemme og funderte over hva som hadde skjedd. Hvor kom frykten for å snakke fra?
Tenårene ble tunge år for Harry. Han ble mer sjenert enn han var i utgangspunktet. Han torde ikke å snakke med jenter, eller mennesker han ikke kjente. Harry stammet mest på harde konsonanter som d, t, b og p.
– Jeg fryktet mer møter med autoritære personer. Stammingen min var verre da. Jeg hadde også vanskelig med å prate med foreldrene mine av redsel for å bli avbrutt og at de skulle dømme meg, sier Harry, som har prøvd flere behandlingsformer, men kun med kortvarig effekt.
I dag kan den gamle stammingen fra ungdomsårene noen ganger dukke opp igjen.
– Den gode nyheten er at jeg har mye bedre selvtillit nå. Stammingen plager meg ikke like mye lenger. Det betyr at jeg kan snakke mer åpent om stammingen min uten å føle meg forlegen eller skamfull, forteller han.
– Det betyr også at jeg kan leve det livet jeg alltid har ønsket meg – stamming eller ikke. Det er dette alle som stammer burde være opptatt av, snarere enn å kjempe for å bli «flytende».
– Mange som stammer forteller om frykten for å snakke. De gjemmer seg bort i sin egen stillhet. Hva tenker du om dette?
– Det er på alle måter gjenkjennelig for meg. I mange år levde jeg i min egen stillhet. Jeg gjemte meg fra resten av omgivelsene. Jeg fryktet situasjoner. Jeg fryktet mennesker. Jeg fryktet å snakke. Det at vi ikke er i stand til å uttrykke oss ordentlig, eller vise vår egen personlighet og vårt potensial overfor alle rundt oss, er som en langsom og smertefull død. Jeg har vært på den veien, svarer Harry.
Det store vendepunktet
Noen uker etter det første Toastmaster-møtet skulle Harry holde sin første tale, «the ice breaker speech», der han skulle presentere seg selv. Den samme morgen vokste frykten hos Harry. Han ringte til klubblederen og meldte seg syk. Noen uker senere vendte Harry tilbake til møtene, og det gikk bedre enn han hadde fryktet. De første 18 månedene unngikk Harry flere møter av frykt for å stamme. Da han hadde vært med i et halvannet år, vant han sin første Toastmaster-pris for en tale han hadde holdt, i konkurransen «best table topics». Da sitter man ved siden av hverandre og hver enkelt taler blir plukket ut helt tilfeldig, og må reise seg og holde en tale på ett til to minutter. På sparket.
– Det er morsomt hvor mye et lite, beskjedent bånd kan bety for en voksen mann, sier Harry.
Harry hadde aldri trodd at han skulle vinne premier for offentlige taler. Han begynte i Toastmasters for å trene på talesituasjoner. Den tredje talen, om stamming, forandret alt. Harry ble bedømt av et erfarent medlem som ga ham denne tilbakemeldingen: «Unge mann, du må begynne å tro på deg selv!».
– Tilbakemeldingen satte seg i meg. Den samme kvelden vant jeg prisen for beste taler, minnes Harry.
Han gikk hjem den kvelden og meldte seg på to nye konkurranser: humoristisk tale og «table topic». Han kom på annenplass i begge konkurranser. Nå hadde Harry vært med i Toastmasters i to år. Han deltok på alle møter og var med i flere konkurranser.
I 2011 fikk han et uventet spørsmål. Han ble forespurt om han ville overta president-vervet i klubben.
– Jeg svarte: «Nei!», og tenkte at «hvordan kan en som stammer bli president i en klubb for å holde offentlige taler? Det er latterlig!».
Overvinne frykten
Toastmasters har hjulpet Harry med å overvinne frykten for å stamme. Legge følelsene rundt stammingen til side, og snakke. Harry har deltatt i konkurranser om å holde offentlig tale foran 200 ukjente mennesker som ikke stammer. Harry endret sin innstilling til og tankemønster om stammingen.
– I stedet for å tenke «jeg er en stammer», begynte jeg å overbevise meg om at «jeg er en offentlig taler som stammer». Jeg innså at jeg hadde en del jeg ville si, at det jeg sa hadde på tross av stammingen en betydning, og at mennesker rundt meg raskt overså stammingen fordi de så hvem som befant seg bak stammingen, forklarer han.
Harry startet for fem år siden sin egen Toastmasters-klubb i London – kun for personer som stammer, kalt Kings Speakers (etter filmen «The King’s Speech»). Han fikk hjelp av den britiske stammeforeningen til å bygge opp klubben i startfasen – ved å gjøre den kjent gjennom nettsidene til foreningen og deres Facebook-sider. Harry annonserte i tillegg på Meetup.com. Toastmasters er ikke som en støttegruppe hvor man møtes for å snakke sammen og hjelpe hverandre, og hvor antall deltakere hver gang ikke er av avgjørende betydning. Toastmasters-møter følger en rekke prinsipper som at det må være minst 12 deltakere for å innkalle til et møte. Hvordan få tak i så mange mennesker hver gang til møter der man skal snakke foran en stor forsamling?
Harry jobbet 15 timer hver uke den første tiden med Kings Speakers.
– Folk jeg kjente sa til meg at «du er ikke noe morsom å være sammen med lenger». Jeg tok det som en kompliment, for det måtte bety at jeg hadde vært morsom å være sammen med!
Etter lengre tid anerkjente Toastmasters International Kings Speakers som en offisiell klubb. Harry ble utnevnt til «Toastmaster of the Year» i 2011 i London. Med klump i halsen holdt Harry sin takketale.
– Men den største anerkjennelsen for meg er møtene våre. Det varmer i hjertet mitt å se hvordan medlemmene våre vokser og utvikler seg. Det å se hvordan livene deres forandrer seg, er den største prisen jeg kan få, sier han.
Kings Speaker deltar i talekonkurranser mot Toastmasters-medlemmer som snakker flytende. Men Kings Speaker er langt mer enn konkurranser. De er venner som deler erfaringer og støtter hverandre. De forbereder hverandre på jobbintervjuer, og snakker om utfordringer i hverdagen som stammingen gir dem.
– Mitt råd til alle som stammer: Bare gjør det! Gå til en Toastmasters-klubb som gjest. Det kan være det mest skremmende du noensinne har funnet på, men det gode er at jo mer frykt du har nå, desto mer vil du overvinne ved å være aktiv i klubben, oppfordrer Harry.
– Vær glad du føler deg redd, du skal feire frykten! For jo mer frykt du har, desto større blir seieren for deg!
Intervjuet ble første gang publisert i medlemsbladet til Norsk interesseforening for stamme (NIFS), Stamposten.
Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamme (NIFS)
