Hva skjer i hjernen når vi stammer? Hvordan opplever vi stamming og løpsk tale? Disse spørsmålene fikk vi vite mye mer om under årsmøteseminaret i Oslo.
– Gjennom å lære av hjerneforskningen kan man optimalisere de logopediske teknikkene på hva som har primær effekt og sekundær effekt. Vi finner nok ikke en mirakelkur, men vi kan utvikle og forbedre metodene, sa den svenske nevroforskeren Per Alm under paneldebatten med logoped Ragnhild Rekve Heitmann fra Statped Vest og mangeårig NIFS-medlem og tidligere nestleder i styret, Are Albrigtsen denne helgen.
Norsk interesseforening for stamme holdt årsmøteseminar i Oslo 2. og 3. april. Alm holdt foredrag om hvordan vi kan forstå stamming basert på hjerneforskning, Heitmann snakket om løpsk tale og Alexander Skadberg stod for første gang foran en stor forsamling og fortalte om stammingen sin. I tillegg viste foreningen de to filmene «The Way We Talk» (dokumentar av Michael Turner) og «Stutterer» (Oscar-vinnende kortfilm av Benjamin Cleary).
Feil i talemotorikken
Forskningen forsøker å kartlegge hva som skjer i hjernen når vi stammer eller taler løpsk. Per Alm stammer selv og jobber som foreleser for logopedstudentene ved Uppsala-universitetet, og i sin forskning er han opptatt av å forstå hvilke mekanismer i hjernen som gjør at vi stammer. Alm definerer stamming som «et taleproblem koblet til vanskeligheter med talemotorisk forberedelse».
Alm viste bilder av deler av hjernen som kontrollerer tale og deler av hjernen som kontrollerer muskelbevegelse. Alm forklarte sammenhengen ved å sammenlikne hele prosessen med en dirigent og et orkester. Dirigenten er der i hjernen hvor talesignalet sendes fra og orkesteret er områdene omkring hvor bevegelsessignalene kommer fra.
– Startsignalene kommer fra midten når man skal snakke uten hjelp av signaler utenifra, sier Alm og viser et grafisk bilde av det aktuelle hjerneområdet.
– Da må man planlegge hvilke muskler som skal anvendes. Talemotoren er ikke like godt forberedt som hos folk som ikke stammer, forklarer han.
Økt muskelspenning
Stamming virker å være koblet til den delen av talen hvor talebevegelsene er styrt automatisk. Stamming minsker når man imiterer dialekt eller bruker taleteknikk, ifølge Alm. Mange som stammer får ufrivillige bevegelser, hvilket kan tyde på at stamming ikke er viljestyrt.
Alm hadde video- og lydopptak av forskjellige personer som stammet. Samtidig så vi grafer over muskelspenninger i leppene og rundt stemmebåndene. I et eksempel så man at stemmebåndene og leppene åpnet seg mellom åtte og 16 ganger i sekundet under en blokkering.
– Stemmebåndene åpner og stenger seg med stor kraft. Da får han problemer med å snakke med en stabil røst, sa Alm.
– Det peker på at talen kan avbrytes fordi en muskel som skulle ha kommet i gang ikke kommer i gang. Det er ikke noe galt med stemmebåndenes bevegelse. Stemmebåndene forblir inaktive til man klarer å snakke flytende, sa Alm.
– Jeg tror at stammende merker at «nå får jeg et problem» og at det er en risiko for å miste ord. Det er da man tenker at her kommer det til «att gå skogen».
Vi som stammer kan i blant snakke flytende og samtidig ligge nær terskelen for å stamme, og en del kan ha mye angst for å stamme. Forandringer i den bestemte situasjonen og hva som skjer i hjernen påvirker hvor mye stamming man hører, ifølge Alm. Dette innebærer at stamming er situasjonsbetinget.
– Sosial kognisjon påvirker stammingen. Jeg tror at tanker ofte virker sterkere enn følelser. Tanker og minner om stamming kan bringe frem mer stamming. Hvis man konsentrerer seg om oppgaven og ikke seg selv, kan det gå bedre, sa Alm.
For lite kunnskap
Løpsk tale er en vanske få mennesker kjenner til, også blant fagpersoner, mener logoped Ragnhild Rekve Heitmann i Statped Vest.
– Personer med løpsk tale blir ofte misforstått og undervurdert, sa hun under årsmøtehelgens andre dag.
– Løpsk tale er underkommunisert og underdiagnostisert. Vi trenger mer kunnskap.
Forskningen kan ikke si at det er én helhetlig årsaksfaktor, men man kan si at løpsk tale er arvelig, og at det i likhet med stamming kan oppfattes som en feil i talemotorikken, forklarte Heitmann. Det finnes få epidemiologiske studier på forekomsten av løpsk tale, men man kan anta, ifølge Heitmann, at:
- 70 prosent arvelighet.
- Mellom fem og 16 prosent har løpsk tale.
- Mellom 21 og 67 prosent har en kombinasjon av stamming og løpsk tale.
- Fire ganger flere menn enn kvinner (3:1 for stamming).
- Opptrer gjerne i førskolealder og kan være vanskelig å diagnostisere før åtteårsalder.
Stamming vs. løpsk tale
Hva kan man så si om sammenhengen mellom stamming og løpsk tale? Løpsk tale har det til felles med stamming at det er en rytmeforstyrrelse i talen, sannsynligvis betinget av en nevrologisk svikt. Med andre ord, løpsk tale er en forstyrrelse i tidsreguleringen av talen. Heitmann trakk frem tre innfallsvinkler: språklig, emosjonell, kommunikativ.
Personer med løpsk tale snakker utydelig, hurtig og støtvis, og har ofte gjentagelser av ord og stavelser, de utelater lyder og stavelser, har mange assosiasjoner og digresjoner, manglende oppmerksomhet mot samtalepartneren, og har mange pauser (enten «tomme», uten å si noe, eller «fylte», at man legger inn unødvendige fyllord og –lyder).
Personer med løpsk tale er mer ubekymret og mer utålmodige enn dem som stammer, men har like mye frykt for å snakke.
I tillegg er personer med løpsk tale mindre oppmerksomme på sin egen taleflytvanske og har mindre problemer med å snakke med andre. Det er lytteren som kan oppleve den løpske talen som vanskelig.
Eksempler på løpsk tale:
- Hurtig, akselererende tempo
«Jeg blir irritert når de sier de ikkeforstårhvajegsier»
- Ombytting av lyd/stavelser/ord
«Jeg blir irritert av det, når de sier, de ikke sårstår, hva jeg sier»
- Utelater lyder/stavelser/ord
«Jeg blir irritert…,…de sier,…ikke forstår hva jeg sier»
- Ukorrekt/upresist ordvalg
«Jeg blir kjedelig, når de sier, de ikke forstår, hva jeg sier»
- Gjentakelser/nøling
«Jeg blir – blir – æh – æh- jeg blir – æh irritert av det, når de sier, de ikke forstår, hva jeg sier»
Behandling av løpsk tale
Heitmann anbefaler å begynne behandling hos barn i en tidlig fase, og kartlegge om det kan være andre vansker tilstede som oppmerksomhetsvansker, konsentrasjonsvansker, uttalevansker, språkvansker. Man bør være utholdende i gjennomføring av en behandlingsplan, ha klare, oversiktlige og kortsiktige mål, og tilpasse krav til barnets kapasitet.
Overfor ungdom og voksne bør man vise respekt og akseptere personens følelser. Bruk gjerne spill, aktiviteter og humor, gi personen kontroll over behandlingsprosessene, og vær systematisk med å definere kortsiktige mål som gir opplevelse av suksess.
– Legg vekt på endelsen i alle ordene, repeter det reporteren på radio sier, legg inn pustepauser mellom setningene for eksempel med kort pause ved komma og punktum, forleng vokalen i ordet og snakk i korte setninger, sa Heitmann.
Taus 13
Alexander Skadberg stammer og har opptil 200 reisedøgn i året som foredragsholder. Han har flere ganger snakket foran 800 mennesker. Da har han øvd to timer hver dag i to uker på den første setningen han skal si på scenen.
– Jeg tok ut f-er og t-er og lagde en setning jeg føler meg trygg på, sa han under årsmøtehelgen i Oslo.
Stammingen holdt ham taus i alle 13 årene på skolen. Da Alexander Skadberg måtte holde foredrag det siste året på videregående, løsnet det. Nå drar han landet rundt som foredragsholder. For første gang snakket han om sin egen stamming foran en større forsamling.
– Jeg har ikke turt før å snakke om stammingen min, jeg føler meg veldig privilegert over at jeg kan komme hit. Ingen av dem jeg kjenner har ikke hørt at jeg stammer. De lurte på om det var tull. Men det er sant, smilte han fra podiet.
De siste fire årene har Alexander reist landet rundt og holdt foredrag om sin oppvekst og hva man kan lære av hans erfaringer. Han forteller om en oppvekst med ADHD og dysleksi, en alkoholisert adoptivfar og en bror som ble narkoman. «Alexanders metode» som foredraget heter, skal bidra til at barn og unge får en bedre oppvekst enn han selv hadde. Oppveksten i Norge startet med at han i 1995 ble adoptert til en «tilsynelatende normal familie» i Bodø, før han flyttet på barnevernsinstitusjon for ungdom som 14-åring.
– Jeg opplevde at folk ikke forstod meg. På skolen var jeg alltid han som ikke sa noe, men som plaget andre. Jeg lagde bråk. Jeg hadde ADHD og klarte ikke å uttrykke meg slik at folk skjønte meg, mintes han skoletiden.
Ny foredragsserie
Foredraget under årsmøtehelgen skal Skadberg jobbe videre med og reise rundt med til høsten. Arbeidstittelen er «Taus 13».
– Før var jeg så usikker når jeg skulle møte nye folk. Jeg var redd for å henge meg opp i ord. Jeg stilte meg selv spørsmålet om hvorfor skal jeg leve lenger? «Hvorfor snakker alle andre flytende?».
I 2006 fikk Skadberg behandling noen uker ved logopedisksenter i Nordland hvor han måtte lære seg teknikker for å lese og for å kunne ta telefonen når noen ringte. I dag opplever han å ha mye mer kontroll over stammingen. Han bruker flere teknikker for å gi seg selv rod og bygge opp selvtilliten. Han henger opp lapper hjemme.
– Du skal gå ut, du skal smile til folk du møter. Kanskje det fører til en samtale? Skriv en lapp til deg selv om hvor flott du er. «Du er god nok». Når jeg er på hotell, legger jeg igjen hilsener, det gjør meg godt, sa Skadberg.
– Det å si noe positivt om seg selv, er det vanskeligste. Din frykt kan være andres gave. For meg er det positivt å se at folk har et utbytte av at jeg snakker og at jeg setter fokus på noe som er vanskelig.
Artikkelen ble først publisert på stamming.no (nettsidene til Norsk interesseforening for stamme).
Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamme (NIFS)
