Tidligere år har denne årlige spalten handlet om aktiv bearbeiding av stamming. Dette året har min erfaring med stamming bidratt til verdifull rehabilitering etter hjerneslag.
Som fortalt på denne bloggen tidligere, ble jeg rammet av to runder med hjerneslag, totalt tre blodpropper (= hjerneinfarkter), i 2017. Av den grunn har ikke stammingen i seg selv vært så vesentlig det siste året, men mer hva jeg kunne bruke erfaringen til i rehabiliteringen etter hjerneslag.
Mulig dette høres vel søkt ut? Hva har stamming med hjerneslag å gjøre? Lite, annet enn hvis man får afasi og stamming som en senskade av hjerneslag. Men det gjelder ikke meg. Jeg har ikke afasi, og jeg har stammet hele mitt snakkende liv. For mitt vedkommende er det hvordan jeg har jobbet med min stamming i mange år som er direkte overførbart til hvordan jeg det siste året, og fortsatt, i skrivende stund, jobber meg tilbake. Stamming er naturlig nok ikke sammenliknbart med hjerneslag når det gjelder alvorlighetsgrad av sykdom eller funksjonshemming, men hvordan man kan jobbe med seg selv, også bedre kjent som mental trening, er i høyeste grad sammenliknbart.
I min bok er det to sider av samme sak, og det tror jeg også vil gjelde for andre sykdomstilfeller.
Usynlig hjerneslag
Kort oppsummert, jeg hadde to blodpropper i lillehjernen i juli 2017, men uten å vite at det var det som var skjedd, og et større infarkt i lillehjernen i desember 2017. Jeg var på sykehus sommeren 2017, men ingen mistanke om hjerneslag. I desember ble jeg, etter nesten to døgn, behandlet for hjerneslag. I begge runder hadde jeg det man definerer som usynlige symptomer, eller ingen synlige utfall. Mer eksakt, jeg var hverken lam eller uten evne til å snakke. Jeg oppførte meg tilsynelatende som før, kunne gå og snakke, og var den samme Martin. Trodde jeg, min samboer, resten av min familie, og legene. Men nei, der tok vi alle feil, og særlig legene. Jeg var ikke som før, jeg hadde «fatigue», det vil si, kronisk hjernetrøtthet. Enklere sagt, min hjernekapasitet med hensyn på utholdenhet, hvor mye hjernen min orker av stimuli og inntrykk, er redusert.
Hva fikk jeg vite om dette på Ullevål sykehus i desember 2017? Knapt noe som helst. Hvordan fant jeg ut av hva som feilet meg? Jeg påtok meg den store oppgaven selv.
(Foreløpig) resultat: formkurven peker oppover. Veien videre: jeg sier det som John Lennon: «the toppermost of the poppermost»!
Venn med stammingen
I 2010 meldte jeg meg på et McGuire-kurs, som er et program for personer som stammer, arrangert av personer som stammer. Arrangøren har sertifiserte kursinstruktører og veiledere (primærtrenere, på McGuire-språket). Mange av prinsippene er hentet fra tradisjonell logopedbehandling, men programmet er mer intensivt enn å gå til logoped. Jeg var på et firedagerskurs og ble fulgt opp det neste halvannet året av en egen veileder. Jeg lærte en taleteknikk, der jeg skulle få mer kontroll og selvbeherskelse over stammingen. Jeg skulle oppsøke fryktede sosiale situasjoner, og bryte ned all tvil om å snakke med andre mennesker. Jeg skulle bli den personen jeg alltid jeg hadde følt at jeg var. Mer utadvendt og uten frykt for å la stammingen hindre meg i å være sosial. Sånn cirka hele kursprogrammet oppsummert.
Jeg har deltatt på flere kurs, og vært aktiv i lokal støttegruppe i årevis. I dag er ikke McGuire-programmet alt for meg, men en vesentlig faktor for at jeg nå er venn med stammingen. Jeg har ingen frykt lenger. Jeg levde over 30 år med sosial frykt fordi jeg stammet. Den frykten er borte.
I 2018 har jeg deltatt på lokale støttegruppemøter, hvor vi har trent på teknikken og heiet på hverandre. Drevne mcguirere vil sikkert påpeke at jeg ikke snakker «100 prosent etter McGuire-metoden», men hva så? Jeg har funnet min gylne middelvei. Det er ikke kun McGuire-teknikken som er svaret for min del, men like mye livet for øvrig. For å si det enkelt, det hjelper å «være i takt med seg selv» når det gjelder jobb, barn og familie. Det hjelper å være leder for den frivillige interesseforeningen, Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale, og bruke egen erfaring til å hjelpe andre likesinnede.
Mest av alt hjelper det å ha den rette innstillingen til seg selv. Og her er det et likhetstegn mellom stamming og hjerneslag.
Konkret mot deg selv
Skal man jobbe med seg selv, vær konkret. Dropp mål som «alt er mulig» og «sky is the limit». Kanskje alt er mulig? Men hva er «alt»? Hva er alt for deg? Jeg heier på skuespillere som stammer, eller politikere, eller sangartister. Yes! Dødsbra! Da må man snakke mye, også foran mange mennesker. Man må møte frykten. For stamming handler mye om frykt for å avsløre sin svakhet, stammingen. Men: finn ditt «alt».
Kan man ha frykt for å røpe seg selv som en som har hatt hjerneslag? Ja, det tror jeg. Særlig når man har usynlige utfall, som det heter. Jeg har blitt så hardhuda etter all jobbingen med stammingen at jeg har mine sosiale teknikker for å ta styringen i en samtale. For mange som vet at du har vært syk, tør ikke å si så mye av frykt for å si noe sårende. De tier stille. De frykter, ikke du, og du kan eie den situasjonen ved å innta rollen som en ordstyrer. Hvilken selvtillit gir det deg? Prøv.
Konkret for min del har vært å ha en ukeplan for når jeg skal gjøre hva. Dette begynte jeg til dels med før sommeren, og lærte mye om det under mitt femukers-rehabiliteringsopphold på Sunnaas sykehus (avdeling for kognitiv rehabilitering) (KRESS blant venner) sist høst. For å oppsummere det oppholdet i én setning: vi trente fysisk og mentalt for å bli bedre på å takle vår reduserte kognitive hjernekapasitet. Planlegging av aktiviteter og gjøremål, og mange pauser var svært viktig for å ta kontroll over egen livssituasjon.
Hva har jeg lært i McGuire-programmet de siste årene? Sette meg kortsiktige mål som er overkommelige og langsiktige mål som krever mer, og jobbe systematisk med de målene. Sunnaas-metoden er den samme.
Og, ikke glem å heie på deg selv. Ja, det er en floskel, men det er sant. Da jeg var på mitt mest ihuga i McGuire-programmet, var vi flere som sa til hverandre: «Hva sier du til ham du ser i speilet hver morgen?» (Tenkepause) «Vær glad i ham du ser i speilet hver dag, han skal du være venn med hver dag. Resten av livet».
Jeg ser frem til 2019. Det håper jeg du også gjør.
Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS)
RELEVANTE PRESSESAKER:
Frykter for logopedtilbudet i Norge (Dagsavisen Nye Meninger)
Stammedagen (NRK P1 Hordaland)
Stamming (NRK Supernytt)
TIDLIGERE OPPSUMMERINGER:
Utrolig interessant! Dette bør spres vidt og bredt i inn- og utland.