20 sanger. To timer. Spillelisten «Life’s What You Make It – The Brain Stroke Playlist» oppsummerer min hverdag de to første årene etter hjerneslag.
Jeg har vært hekta på musikk siden jeg så LP-omslaget av «A Collection Of Beatles Oldies…But Goldies», den eneste samleplaten The Beatles ga ut som aktivt band, og den første platen jeg hørte som ikke var barnemusikk. Jeg var sju år.
Etter at jeg i 2017 ble jeg rammet av hjerneslag (blodpropper i lillehjernen) har min musikklidenskap blitt enda viktigere. Som småbarnspappa blir det naturlig nok færre timer til musikklytting enn før familielivet, men jeg setter da desto mer pris på de timene jeg kan hengi meg til den musikken jeg er opptatt av, og lytte konsentrert til.
Her om dagen tenkte jeg: «Hvorfor ikke lage en spilleliste som et slags lydspor for tiden etter hjerneslag?». Denne spillelisten er ingen «de beste sangene fra det og det bandet», men en høyst subjektiv og personlig liste over hvilken musikk jeg har hatt gleden av å utforske og bruke som et ledd i rehabiliteringen.
Hjernedød spilleliste
Kort tid etter at jeg kom hjem fra akuttoppholdet på sykehuset, ville jeg lage en spilleliste på Spotify som skulle reflektere hvilke sanger jeg mente passet for en ferskt slagrammet. Jeg kalte spillelisten «Hjernedød spilleliste» og den bestod av oppløftende sanger som «Magical Mystery Tour» (The Beatles), «Brain Damage» (Pink Floyd) og «Hjernen er alene» (deLillos).
Jeg fullførte aldri spillelisten. Det var noe med listen som ikke klang helt rett. Jeg la til «I don’t remember» med Peter Gabriel, hvor han synger:
I don’t remember
I don’t remember
I don’t remember, I don’t recall
I got no memory of anything at all
I don’t remember, I don’t recall
I got no memory of anything
Anything at all
Spillelisten inneholdt bare sanger av den sorten, og den ble som helhet litt for svart. Riktignok skal jeg innrømme at jeg humret litt for meg selv. Etter hvert tenkte jeg at det nok ble litt vel intern humor som kanskje ikke egnet for full kringkasting.
Livets valg
Våren 2019 begynte jeg å spille platene til det engelske bandet Talk Talk, som først ble kjent for sin synthpop typisk for 1980-tallet og som etter hvert ble stadig mer eksperimentelle i uttrykket. Sangen «Life’s What You Make It» ble med sitt eksistensielle budskap om meningen med livet, i tråd med den danske filosofen Søren Kierkegaard, nærmest et mantra for meg, og det parallelt med at jeg opplevde en merkbar fremgang i opptreningen etter hjerneslag.
Sagt med andre ord, jeg fikk en bekreftelse på, en slags anerkjennelse av at jeg var på rett spor, i en flyt som pekte fremover og oppover, med vissheten at jeg måtte fortsette med å gjøre jobben selv.
For nye lesere, kort oppsummert: jeg har kognitive utfall som hjernetrøtthet (fatigue) som kan beskrives med svekket konsentrasjonsevne og svekket mental utholdenhet. Jeg var totalt seks uker på Sunnaas sykehus ved avdeling for kognitiv rehabilitering (også kjent som KRESS) i 2018 og 2019, og har fulgt opp rehabiliteringen hjemme med blant annet turer i marka, orienteringsløp og styrketrening, samt en strukturering av hverdagen for å få en høyere grad av forutsigbarhet og tilstrekkelig med pauser og hvile.
Musikkterapi etter hjerneslag
For noen år siden forsket logoped og ph.d. Mari Tervaniemi på om musikk kan styrke de kognitive evnene etter hjerneslag. Konklusjonen var at musikkterapi har effekt både på språkfunksjon, men også på andre kognitive funksjoner etter et hjerneslag.
Studien kom frem til at de som hadde lyttet til musikk scoret best i testing etter tre og seks måneder etter slaget. Og det gjaldt flere områder: språkhukommelse, korttids- og langtidshukommelse, språk, konsentrasjon og oppmerksomheten var bedre hos dem som hadde lyttet til musikk, og disse hadde også bedre funksjon enn de som hadde lyttet til lydbok. I tillegg viste det seg at musikklytterne hadde mindre tendens til depresjon og forvirring.
Dette er interessant å lese. Jeg kan ikke gjøre rede for om og eventuelt i hvilken grad min musikklytting har direkte innvirkning på mine kognitive evner etter hjerneslag, men jeg kan i alle fall med sikkerhet si at det hjelper på humøret og den generelle innstillingen i hverdagen.
Livsdefinerende musikk
For å lage min egen spilleliste satte jeg som et kriterium at den i hovedsak skulle inneholde musikk som var ny i mine ører siden 2017, det samme året som jeg fikk hjerneslag, og som hadde hatt en innvirkning på min helsemessige progresjon.
Jeg har gått for en tematisk spilleliste.
Først ut er Talk Talk «Life’s What You Make It» som for meg er selve essensen når det kommer til egen innstilling til det livet du velger å leve, også etter hjerneslag.
Vi som har vært på KRESS (Sunnaas sykehus) kan finne en fellesnevner i svart humor, galgenhumor. At det å ha gått gjennom hjerneslag kan være en form for «magical mystery tour», kan være en måte å se det på. Livet blir uansett ikke helt det samme etterpå. Langt mer konkret er faktisk det at mange får svekket hukommelse av hjerneslag, og for meg var det oppløftende å være sammen med så mange som så humoren i at de kunne glemme mye eller rett og slett ha fått renset ut en del av hukommelsen. Både The Beatles «Magical Mystery Tour» og Peter Gabriel «I Don’t Remember» er med på denne spillelisten.
Vi følte til tider at vi var en del av «Gjøkeredet». Vi sa at vi var på «gul avdeling» fordi vi hadde gule armbånd, og fordi vi gikk gul løype i marka på Nesodden. Sånt blir det fellesskap av. Da jeg gikk ut av hovedinngangen på Sunnaas sykehus vinteren for ett år siden, satte jeg på Elton John «Goodbye Yellow Brick Road» (selv om sangen handler om Elton Johns kokainavhengige liv på 1970-tallet).
Nyoppdaget musikk
Deretter har jeg valgt ut en rekke sanger som representerer mye av den musikken jeg har fordypet meg i de siste to-tre årene. Jeg har i rundt 35 år har vært nysgjerrig på musikk, og det er ikke noe jeg kommer til å slutte med. Utvalget i denne spillelisten spenner fra eksperimentelle lydlandskaper på rundt 20 minutter uten særlig melodi til såre ballader på kassegitar.
En kjapp gjennomgang:
AURORA «It Happened Quiet»
Min nye norske favoritt. Mektig, sårt, vakkert.
Depeche Mode «Never Let Me Down Again»
En av favorittsangene mine fra det stilskapende engelske bandet som i stor grad definerte elektronisk popmusikk på 1980-tallet, og som jeg velger å høre det; venner er gode å ha.
CAN «Mother Sky»
Det tyske eksperimentelle bandet CAN definerte på mange måter elektronisk musikk på 1970-tallet, uten å spille det. Vinteren 2017, noen måneder før det «smalt i toppen» ble jeg fullstendig hekta på CAN.
Heldon «Interface»
Min siste oppdagelse er det franske eksperimentelle bandet Heldon, en slags fransk variant av CAN, lyder det i mine ører. Heldon er hypnotiske, instrumentale lydlandskap (med synthesizere, sequencere, elektriske gitarer, bass og trommer).
Hawkwind «Master Of The Universe»
Engelsk band fra 1970-tallet som likte å tømme barskapet til Beatles-produsent George Martin, og som definerte den såkalte spacerocken. Sangene handler gjerne om universet og hjernen. Musikalsk galskap som bare er befriende å høre på!
Primal Scream «Kill All Hippies»
Skotske Primal Scream som var store på 1990- og 2000-tallet (men fortsatt gir ut bra musikk) har opplagt hørt på Hawkwind, CAN og punk. Blant annet. Og mye mer. Ingen plate er lik. Spennende band.
Susanne Sundfør «Mountaineers» (live)
Det er noen år siden jeg satte meg inn i Susanne Sundfør, men likevel vil jeg trekke frem hennes nyeste plate, «Music For The People – Live From The Barbican», altså konsertutgaven av den nyeste studioskiva. Konsertversjonen av «Mountaineers» er definitivt et musikalsk høydepunkt.
Grateful Dead «Sugar Magnolia»
Etter at jeg så den fire timer lange dokumentaren «Long Strange Trip» om det amerikanske bandet i fjor, innså jeg at jeg måtte utforske musikken. En kamerat jeg spiller musikk med forteller at jeg må være tålmodig, så jeg ser fremover. Så langt er jeg sulten på mer; bandet har en egen evne til å blande fengende melodier (som i dette valget av sang) og lange jamsessions.
Tom Petty «Square One»
Senere Tom Petty som på albumet «Highway Companion» har vært en ny oppdagelse for meg. Jeg kjente best til Petty fra 1980- og 90-tallet, med Jeff Lynne og store radiohits. Moden Petty er ikke like umiddelbart og vokser mer over tid.
Fleetwood Mac «Sisters Of The Moon»
Eksperimentell pop på sitt beste. Fra skiva «Tusk». Det er bare å sette av tid.
Supertramp «Fool’s Overture»
Jeg forbandt Supertramp mest med sterke melodier og iakttagende vokalharmonier, og uansett hvor vakkert det fortsatt lyder i mine ører, må jeg si at bandet virkelig behersket progrock!
Kim Larsen «Koppen med den skårede hank»
Fra Kim Larsens siste album. Kim visste han skulle dø. Nakent, vakkert og nært.
Finn kjærligheten
Avslutningsvis har jeg plukket ut noen sanger som kona mi Lina og jeg har sammen. Hun har vært en helt avgjørende støtte for meg i denne perioden. «Such A Woman» som Neil Young sier det. Om vi hadde valgt alt om igjen med omveltning av hverdagen med barn og samliv? Ja. Definitivt. Vi hadde gjort det om igjen som Halvdan Sivertsen synger om i «En gang te».
I bryllupet vårt sang kona mi Mikael Wiehe «Sång till modet» til meg. En sterk sang om å velge. Ville jeg være den samme etter hjerneslag som da vi ble kjent?
Og helt til slutt, en oppfordring fra Jeff Tweedy og resten av Wilco. «Love Is Everywhere».
Undertegnede er styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo
