Etter at jeg hadde hjerneslag var det ingen selvfølge at jeg skulle bli pappa igjen. Nå skal jeg ut i pappaperm. Jeg er sikker på at dette vil gå bra, for jeg har fått nyhetsbrev fra minstemann over det viktigste jeg må huske på!
Jeg ville i mange år bli pappa før jeg ble det første gang. Etter hjerneslag for tre år siden, ville jeg gjerne bli pappa igjen, men jeg var usikker på om jeg ville klare det, om jeg hadde helse til å ha to barn. Heldigvis ble jeg pappa igjen, og jeg har innsett at farsinstinktet trumfer hjerneslag. Nå er det pappaperm, og jeg er overbevist om at dette kommer til å bli noen veldig fine uker.
Babyen har nemlig (kanskje med litt hjelp fra mamma) skrevet et tresiders-nyhetsbrev, det heter faktisk «nyhetsbrev fra [babyens navn]», med detaljerte beskrivelser av døgnets 24 timer og det meste jeg som slagrammet pappa må huske på av mat og stell. «Noen ganger er det deilig med en tynn ullbody rett på overkroppen, og ullbukse utapå bomullsbukse når jeg ligger og leker på golvet. Men får jeg på for mange lag med ull ute på tur, kan jeg fort bli for varm og begynne å klø og få mer eksem. Kjenn etter, du pappa!».
Jeg har riktignok vært i pappaperm før, men det var før hjerneslag.
Ingen selvfølge
For mange er det ingen selvfølge å få barn eller å få flere barn. For oss var «hva med meg og hjerneslag?» et diskusjonstema før vi visste at vår eldste sønn skulle bli storebror. Usikkerheten handlet om min mentale kapasitet og utholdenhet. Etter at jeg fikk hjerneslag i 2017, har jeg erfart at atferden min overfor min eldste sønn som nå er fem og et halvt år er endret. Kognitive utfall som fatigue har begrenset min tålmodighet og evne til å kontrollere egen frustrasjon.
En gutt på fem år kan ha sterke følelser og voldsomme følelsesutbrudd, det er normalt. Min utfordring er i hvilken grad jeg klarer å håndtere det, hvordan jeg møter ham i følelsene, og hvordan jeg kontrollerer meg selv slik at jeg ikke overreagerer. Det var høsten 2019 at jeg forstod at mitt reaksjonsmønster overfor sønnen min kunne relateres til hjerneslag. Jeg har jobbet mye med atferdsteknikker det siste året.
Når vi nå har to barn, kan situasjonen noen ganger tilspisse seg, særlig når det gjelder hvilke forventninger eldstemann har til oppmerksomhet, anerkjennelse og bekreftelse, og min (og vår) erfaring er at tålmodighet og tilstedeværelse er vesentlige nøkkelord. Barn trenger mye omsorg og bli sett og forstått. Med dagens erfaring ville jeg uten å nøle vært trygg på at det å bli pappa igjen ville gå helt fint. I fjor sommer var jeg i sterk tvil om min egen hjernehelse var sterk nok. Jeg var ikke overbevist om at jeg ville orke det, og klare å involvere meg så mye som jeg ville og som det ville være forventet av meg.
Tvilen slapp raskt taket etter hvert som magen til kona vokste utover høsten. Jeg begynte å glede meg. Like før «korona-lockdown» ble babyen født.
Dialog om forventninger
Dagsrytme, matvaner og huskeliste for klær og bleier i stellebag, baderutiner og navn på salver. Nyhetsbrevet er oversiktlig og detaljert.
«Grøt av de fleste slag!» og «Middagsmos av de fleste kokte grønnsaker, UTEN salt i kokevannet: Søtpotet, pastinakk og gulrot, brokkoli, potet og tomat på boks».
Mest av alt vil jeg være «pappa», ikke «slagrammet pappa», men jeg er bevisst på at jeg har hatt slag. Og bevisstheten for vår del handler mye om å snakke sammen hjemme. Prate om hvilke forventninger vi har til hverandre.
Jeg har tenkt mye på hvordan det ville ha vært å få et barn til om hjernehelsen min ikke hadde vært så bra som den er blitt. Da hadde mor i huset måttet gjøre det aller, aller meste, eller kanskje til og med alt, og jeg hadde nærmest vært en tilskuer til min egen pappa-tilværelse.
Det er mange faktorer som avgjør hvordan hjernehelsen utvikler seg de første årene etter slag. Min erfaring er at det viktigste vi kan gjøre selv, og det som er selve nøkkelen til en velfungerende og harmonisk hverdag (selv med noen bølgedaler innimellom) er dialog. Og åpenhet. Det er grunnlaget for samarbeid og (trolig) en bedre hjernehelse. På den måten kan vi avlaste hverandre.
Forutsigbarhet og ukeplaner
Når pappapermen nærmer seg, tror jeg det skrives mange lister i de tusen hjem, altså. Bare så det er sagt. Jeg er nok ikke alene.
«Mat jeg ikke skal ha» og «Jeg har ennå ikke begynt med». Og det skal bades en til to ganger i uken: «Ha godt med nøytral badeolje i vannet og ikke noe med parfyme i, sånn at huden min holder seg fin. Det beste er om jeg får bade når jeg ikke er veldig sulten eller veldig trøtt, da blir jeg fort litt sur.»
Smørbrød-lista, eller «nyhetsbrevet», er et enkelt og godt hjelpemiddel for meg i starten til å komme inn i rytmen igjen. Da jeg kom hjem fra kognitiv rehabilitering på Sunnaas sykehus for to år siden, hadde jeg med meg en ukeplan over gjøremål de nærmeste tre månedene. Dette for å opparbeide gode rutiner for aktivitet og hvile slik at hjernen kunne rehabiliteres på en god måte.
For det er det uforutsette som setter hjernen på spill, har jeg erfart. At hjernen får unødvendig spillerom til å gå i feil retning, og at jeg på den måten bygger opp frustrasjon og sinne inne i meg. Jo større grad av forutsigbarhet, desto større grad av ro og positive tanker om det jeg skal gjøre. Overført til en hverdag med en liten baby kan det være nyttig med en huskeliste over alt jeg må ha med meg når vi skal hjemmefra, når han skal ha mat og hvilken mat osv.
Siden det i mitt tilfelle fikk konsentrasjonsevnen og den umiddelbare hukommelsen (såkalt arbeidsminne) seg en knekk etter hjerneslag og som jeg har brukt tre år på å trene opp igjen, kan et nyhetsbrev fra en baby være akkurat det jeg trenger mest de første dagene!
«Men det aller viktigste, er: Du er superpappaen min, og jeg gleder meg til å være masse sammen med deg framover!»
Jeg er klar!
Ønsker du å vite mer? Undertegnede står på den nasjonale oversikten over foredragsholdere for LHL Hjerneslag. LHL Hjerneslag har sendt sin oversikt over foredragsholdere til lokallag i LHL Hjerneslag, slagenheter på sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. Ta gjerne kontakt!
Undertegnede er styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo
Foredrag om småbarnslivet etter hjerneslag
Takk for at du deler og at folk kan få innblikk i livet ditt og folk som har lignede og ikke får rett hjelp så får de mere kæerfaring og kjenner seg i gjenn.
I mitt tilfelle ble jeg ikke tatt seriøs i 2015 da dro jeg på sykehus i 2019 når det skjedd i gjenn ventet jeg 4 dager med å dra på sykehus for håpet på at det skulle bli bra og hadde mistet tilliten til helsevesnet.
Kansje livet sto på spill men jeg sitter heldigvis bare i gjenn med varige men som utbrenthet og skader i muskler men ser ut som dette blir utredet etterhvert.