Det føles godt når den første frivillige stammingen er gjort allerede i første intervju på morgenvakt. Solen skinte litt ekstra fredag morgen.
Dagen starter alltid likt. 20 minutter kostalpusting. Begynner jeg tidlig på jobb (som i dag, klokken 6:00), tar jeg pusteøvelsene på t-banen. Jeg bruker app-en Keep it costal. En viss Hannah instruerer meg i pust og pauser på 10, 15, 20, 25 og 30 sekunder.
Om det er noen på t-banen som synes det er rart at jeg puster mer tydelig enn andre og at jeg holder pusten med jevne mellomrom, bryr jeg meg ikke noe om. Bare tenk på hva enkelte får seg til snakke om på t-banen som vi alle andre mer eller mindre frivillig må ta del i.
Dyp pust, dyp stemme
Essensen i McGuire-programmet er kostalpust, dyp stemme og frivillig stamming. Det er selve teknikken. Basert på egen erfaring ville jeg ha lagt til mental trening, men det kan jeg skrive mer om ved en senere anledning.
Folk som ikke stammer, tenker ikke over at de puster, hverken når de snakker eller bare puster. Vi som stammer tenker kanskje ikke over det, vi heller. Men vi stammer. Og ifølge McGuire-programmet ligger nøkkelen til å ta kontroll over stammingen i en ny pusteteknikk: puste kostalt.
Styrer egen pust
Diafragma, eller mellomgulvet, er en stor muskel mellom brysthule og buk som beveger seg etter pusten. Når du trener, er mellomgulvet i hyppig bevegelse opp-og-ned. Mellomgulvet er festet med muskelfibre til ryggmargen og ribbeina.
Den vanlige pusten som går av seg selv – autonomt – kalles kruralpust. Det vil si at det er krurale muskler som binder mellomgulvet til ryggmargen. Når vi som stammer får en blokkering, fryser mellomgulvet seg. Det ligger helt stille.
Vi blir røde og hvite i ansiktet. Ingen luft. Ingen ord. Vi presser på alt vi har.
I McGuire-programmet trener vi oss selv opp til å puste kostalt. Samtidig som vi puster, beveger ribbeina, og dermed lungene, seg ut og inn. På den måten kontrollerer jeg at jeg har nok pust i lungene til å snakke. Når jeg ikke har mer pust, slipper jeg ut det som er igjen av luft, tar en pause, puster inn igjen og snakker videre.
For at jeg skal bruke denne teknikken, må de kostale diafragmamusklene varmes opp med pusteøvelser.
N-eh, n-eh, norske
Klokken 7:28 ringer jeg Utenriksdepartementet for å stille spørsmål om skytingen i Kabul kvelden før. Jeg var på ingen måte nervøs, jeg ville bare ha en fin start på dagen.
Jeg bestemte meg for å bruke frivillig stamming, en såkalt block release, i telefonintervjuet. Det er en innøvd teknikk hvor jeg stammer på ord jeg ikke frykter å stamme ukontrollert på. Norsk er et greit ord.
Ved å repetere den første stavelsen en eller flere ganger på kontrollert og mykt vis før jeg fullfører ordet, opparbeider jeg meg en indre ro som gir meg mer kontroll over den ufrivillige, gamle stammingen. Den stammingen jeg vil vekk fra.
En utenforstående hører nok ikke forskjell på ukontrollert stamming og innøvd stamming. Men det er ikke poenget. Dette handler ikke om alle andre. Det handler om meg.
Samtalen fløt fint. Ute var det sol. En kollega sang for full hals. Stemningen var på topp. Klokken tikket 7:40.
