For to år siden var jeg høyst usikker på om jeg hadde hjernehelse til å få barn nummer to. Forrige helg dro begge sønnene mine og jeg på overnatting, uten mor.
Jeg hadde lyst på barn i mange år før jeg fikk det, men jeg hadde ikke møtt kvinnen å få barn med. Min eldste sønn var to og et halvt år da jeg fikk hjerneslag, og selv om ønsket om at han skulle få et søsken var sterkt, var det ingen selvfølge.
Det er ikke så lenge siden jeg i stor grad måtte skjermes mot alt som kunne få meg til å føle meg utslitt, og som kunne trigge fatigue. De to første årene etter slag kunne jeg bli helt utmattet av å legge vårt første barn. Nå er jeg tobarnspappa, og forrige helg reiste begge barna og jeg alene på overnatting, og det gikk kjempefint!
Kona hadde fri fra mann og barn, og kunne nyte friheten.
Livets valg
Hjerneslag rammer familien på flere nivåer. Hverdagen blir annerledes. Sånn har det også vært for oss. Usikkerheten rundt min fremtidige hjernehelse preget tankene mine mye de første par årene som slagrammet, også når det kom til spørsmålet om et barn til.
Ville jeg orke et barn til? Ville jeg klare å være en tilstedeværende pappa?
Emosjonelt var jeg på et tydelig «ja, jeg vil bli tobarnspappa!», mens fornuften drev meg inn i en lengre tankerekke som bare gjorde meg enda mer usikker. Gleden var stor da det skulle vise seg at vi skulle få et barn nummer to. Følelsene var sterkere enn fornuften. «Dette skal vi klare!» tenkte jeg, uten å ha den minste anelse om hvordan det skulle bli. Jeg ville tro på dette, jeg ville glede meg.
Riktignok var jeg fortsatt svært opptatt å styre min egen hverdag i tråd med hva jeg lærte på rehabiliteringsopphold ved Sunnaas sykehus.
Evig balansegang
Jeg skriver dette blogginnlegget for å vise at det nytter å kjempe og sette seg mål. Kanskje har du drømt om å ha alenetid med barna, men unngår muligheten i frykt for at du skal mislykkes? Kanskje er du redd for at du ikke skal orke å gjøre alt selv uten at du får hjelp og avlastning fra ektefellen, partneren eller samboeren din? Og gitt utgangspunktet hver enkelt av oss har etter slag, kan prognosen være forskjellig for hver og en av oss. Likevel har jeg troen på at vi alle kan gjøre fremskritt.
Siden jeg ble rammet av slag i 2017, har dagene i stor grad handlet om «hvor mye kapasitet har jeg nå?», og som småbarnspappa er det gjerne lite pusterom. Forrige helg ville vi her hjemme teste ut om minstemann på litt over ett år var klar for å vende seg til å sove en natt vekk fra mamma, og om pappa (undertegnede) ville klare å ha begge barna alene en natt uten å bli utslitt.
Barnets følelser
Veien frem til forrige helgs milepæl har vært lang og kronglete. Høsten 2019 innså jeg at jeg kunne miste kontrollen over mitt eget sinne overfor eldstemann som da var fire og et halvt år. Det begynte å gå opp for meg hvordan skjulte, kognitive utfall etter slag kan «overstyre» atferden min.
For meg har det vært til stor hjelp å øve på tålmodighet. Det er vanskelig, men ikke umulig. At et barn på fire-fem-seks år kan ha sterke følelsesutbrudd, er ikke uvanlig, men disse følelsesutbruddene kan være svært krevende å håndtere for en slagrammet med kognitive utfall, og med en baby i tillegg, trenger man ikke hjerneslag for å kjenne på en sviktende tålmodighet.
Det jeg gjør, i tillegg til å ta pauser, gå en kort tur i nabolaget eller telle til ti, er at jeg så godt jeg kan forsøker å anvende inntoningsteknikker i møte med den eldste sønnen min når jeg merker at det er sterke følelser. Det vil si at jeg prøver å lese følelsene og reaksjonsmønstrene hans og svare bekreftende og anerkjennende på det. Samtidig som jeg er tydelig på grensene, uten at han tror at jeg ikke forstår ham. Blir sønnen min for ukontrollert sint, kan jeg holde rundt ham og gi ham en klem. Det roer oss begge to ned.
Til en viss grad gjelder det samme for minstemann. Bortsett fra de basale behovene, mye lek, kos og humor.
Dette er sammenliknbart med hva kona mi og jeg lærte på foreldreveiledningskurset Tuning into kids som handler om å forstå sine egne og barnets følelser, og hvor et av målene er å være en emosjonsveiledende forelder overfor barnet. Sagt enklere, hjelpe barnet med å forstå egne følelser og følelsesutbrudd.
Dette er en vinn-vinn for barna og meg, og jeg bygger opp min egen tålmodighet.
Mer normalisert hverdag
For to år siden kunne jeg ikke forestille meg en overnatting alene med to barn. Nå ser jeg frem til mer alenetid med barna, og en hverdag som ikke er like mye preget av «hjerneslag» som tidligere. Min erfaring er at hjernen er utrolig tilpasningsdyktig og læringsvillig, men det er opp til deg å fortelle hjernen at «i dag skal vi gjøre noe vi ikke har gjort før!».
Hva gjorde vi, så, gutta og jeg? Vi lekte med biler og klosser, spilte fotball og Monopol. Snakket, lo og leste bok. Som vi stort sett ellers gjør.
Undertegnede er styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo. Har du spørsmål, bare ta kontakt!
