Det er så inspirerende å bruke tre timer hver søndag på å trene på McGuire-teknikken. Arbeidet er langt mer enn teknikk. Det er mental trening.
Etter snart fire år i McGuire-programmet er jeg fortsatt ikke i mål. Formkurven har vært svært varierende. Men jeg har aldri vært så god i McGuire-teknikken som jeg er i skrivende stund. Mye av grunnen til suksessen er søndagsmøtene med medstudenter, og etter hvert gode venner, i McGuire-miljøet. Mest av alt skyldes suksessen min egen vilje til å jobbe med min egen stamming.
Skjult personlighet
Essensen i McGuire-programmet handler om å ta problemet, stammingen, ved roten. Jeg står i angrepsposisjon ved at jeg omfavner min største fiende, for så å lære meg gjennom bruk av puste- og taleteknikken at stammingen ikke er et hinder, men en ressurs. Dette lyder amerikansk, men så er grunnleggeren av programmet også en amerikaner. Mantraet i programmet er frivillig stamming, det vil si en innøvd, kontrollert stamming på ord og lyder jeg ikke frykter å stamme på. Ved å eksponere stammingen for personene jeg snakker med, bygger jeg ned min egen frykt for å stamme.
På forrige McGuire-kurs i Oslo i januar snakket jeg i 40 minutter til de nye studentene om hvilken innvirkning stammingen har på vår personlighet, og hvordan vi kan bruke stammingen til å fremme den personligheten vi har holdt skjult i løpet av mange år med stamming, fordi vi har skammet oss over at vi stammer. Dette er hva Dave McGuire omtaler som selvaktualisering. Jeg løsrev meg litt fra som står i boken Beyond Stammering (som er forfattet av McGuire selv), og siterte Al Pacino i rollen som Michael Corleone i filmen Gudfaren II:
Keep your friends close, but your enemies closer.
Bestemt førstelyd i ordet
Under søndagens møte snakket vi om hvordan vi kan hjelpe hverandre til å bli enda flinkere til å bruke McGuire-teknikken. Hva er det som motiverer oss til å jobbe med stammingen, hvorfor vil vi bli mer veltalende?
Ved bruk av McGuire-teknikk snakker vi med bestemt førstelyd. Det vil si når vi sier kake, så legger vi mer trykk i stemmen på den første k-en i ordet. Stemmen er dyp og luftig. Jeg minnes logopeder i barne- og ungdomsårene som prøvde å lære meg til å prate med en myk start i ord jeg stammet på. Bruker jeg den metoden i dag, kommer den gamle stammingen i full fart i firefelts motorvei. Bruker jeg bestemt førstelyd, holder stammingen seg på trygg avstand.
Noe å tenke over?
