Denne helgen ble jeg sammen med to andre stammere likemann i Norsk interesseforening for stamme.
Stamming, det vet jeg alt om, jeg har over 30 års erfaring. Da jeg nå har jeg såpass god kontroll på min gamle fiende, mener jeg tiden er inne for å hjelpe andre som stammer. Min erfaring kan forhåpentligvis være til nytte.
Lørdag 26. og 27. april arrangerte Studieforbundet Funkis likemannskurs på Kongsberg. Vi var tre stykker fra Norsk interesseforening for stamme (NIFS), Ole Johnny Sjøgren, Ketil Ness og undertegnede, sammen med deltakere fra Astma- og allergiforeningen, Hørselhemmedes landsforbund, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer, Mental Helse, Revmatikerforeningen og Personskadeforbundet.
Likemannsarbeidet defineres som: en samhandling mellom personer som opplever å være i samme båt, eller i noenlunde den samme livssituasjon, og hvor selve samhandlingen har som mål å være en hjelp, støtte eller veiledning partene mellom.
Likemannsordningen fikk for første gang statlig støtte i 1990, og er underlagt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufetat).
Hjelp til selvhjelp
Siden de fleste på helgens kurs hadde en diagnose eller en skade, kan det settes spørsmålstegn ved hvorfor en som undertegnede var på likemannskurs. Jeg vil derfor presisere at selv om stamming på ingen måte kan anses som en sykdom (men heller som et usynlig handikapp som det er knyttet mange misforståelser og mye uvitenhet til) var det en del å lære av kurset, til tross for at alt ikke var like relevant.
Likemannsordningen likner på støtteordningen i McGuire-programmet, som jeg har vært med i siden 2010. I McGuire-programmet ringer vi hverandre for å øve på teknikken vi har lært på kurset. Mange ganger snakker vi bare piss, men det er mye trening i å skravle. Hele poenget er at vi skal klare å mestre alle situasjoner – alt fra small talk til et jobbintervju, en date eller holde et foredrag.
Ikke alle som stammer går på et McGuire-kurs. Likemannstilbudet kan derfor være en ressurs for mange som stammer.
En likemann er ingen utdannet fagekspert, men en person som på bakgrunn av egen erfaring kan hjelpe andre. Essensen i likemannsordningen er hjelp til selvhjelp. Målet med likemannsarbeidet er å snu pendelen. Fra følelser som sorg, fortvilelse og nedstemthet, og til slutt ensomhet, skam og oppgitthet til bedre livskvalitet.
Der skoen trykker
For å bli likemann må man ha et avklart til egen diagnose, ble det sagt mange ganger på kurset. For mitt vedkommende betyr det at jeg har et reflektert syn på egen stamming. Stammingen jobber jeg med hver uke gjennom ulike øvelser i McGuire-programmet og telefoner og møter med andre som har vært på McGuire-kurs. Fire års arbeid har vært fire år med selvransaking. Utfordringer, motstand og mestring.
Jeg tror nok at mange logopeder kan mye om stamming, men til syvende og sist er det vi som stammer som innerst inne vet best hvordan det er å stamme.
På kurset ble det nevnt noen krav til å være likemann. For oss som stammer tror jeg evnen til å lytte, og inspirere og motivere er de to viktigste punktene. Det finnes så mange forskjellige stammere. Ingen er like. Det handler ikke bare om at den ene stammer mye på hard k og den andre på myk l. Selv om vi alle har en fellesnevner er hver historie unik.
De erfaringene vi har må deles. Å prate sammen om hvilke utfordringer man har i hverdagen kan være skrittet videre til en bedre hverdag. Til en hverdag der stammingen ikke lenger er et hinder. Til en hverdag der man ikke skammer seg over ikke å få sagt det man vil si slik man vil si det.
«Livet kan bare læres baklengs, men det må leves forlengs». Søren Kierkegaard.
Ha en fin kveld!
