Det er behov for at flere logopeder jobber med stamming og løpsk tale. For tredje gang på halvannet år holdt jeg foredrag for logopedstudentene.
– Dere sitter på fagkunnskapen, vi har den personlige erfaringen. Sammen burde vi samarbeide om å gjøre logopedtilbudet for dem som stammer eller har løpsk tale enda bedre.
I dag holdt jeg som styreleder for Norsk interesseforening for stamme (NIFS) foredrag for logopedstudentene ved Universitetet i Oslo. Hvert år inviteres NIFS til logopedutdanningen i Oslo for å snakke om stamming og løpsk tale og foreningens arbeid for å styrke logopedtilbudet og spre informasjon om taleflytvansker ut i befolkningen.
Dette var tredje gang siden høsten 2014.
Frustrerte foreldre
Jeg stammer og har løpsk tale, men jeg snakket i et rolig tempo i dag. «Hvorfor?», spurte noen av studentene. Det kommer jeg tilbake til senere i denne artikkelen. Stamming er kjent for mange, i motsetning til løpsk tale, som kan minne om stamming. Løpsk tale kjennetegnes ved at man «snubler i ordene» og snakker i et høyt tempo.
NIFS markerer 40 år i 2016 og teller nå 420 medlemmer. En av de viktigste sakene våre er å satse mer på barn og ungdom. Forskning forteller oss at det er større sannsynlighet for opphør av stammingen hvis barnet får hjelp av logoped i løpet av det første året etter at stammingen har oppstått. Hvordan skal man som foreldre oppdage stamming tidlig nok, og hva skal man så gjøre med det?
Vi har erfart at mange foreldre synes det er vanskelig å vite hva de skal gjøre når de skjønner at barnet deres har problemer med stamming. Dette er utfordringene foreldre står overfor:
- Vet ikke hvor de skal henvende seg (særlig i små kommuner).
- Kan ta over ett år (!) før barna får logopedhjelp – ikke sikkert at logopeden har erfaring med stamming.
- Ser at barnet sliter – aner ikke hva de skal gjøre.
- Vet ikke hvordan de skal finne behandlingstilbud.
- Enkelte foreldre tror alle logopeder kan stamming.
- Ønsker å møte andre familier som stammer.
Flere logopeder
Som det sikkert var for mange andre på 1980-tallet begynte jeg ikke hos logoped før jeg begynte på barneskolen. Mine foreldre skjønte at noe var galt, men var samtidig usikre på hvordan de skulle håndtere det. Hva slags hjelp de skulle søke og hvem de skulle henvende seg til.
Jeg gikk først til skolelogoped på barneskolen. Det hjalp ingenting. Jeg begynte å gå til Bredtvedt kompetansesenter og fikk en dyktig logoped som var til stor hjelp. Men på ungdomsskolen bestemte jeg meg for at jeg var moden for å klare meg selv. Jeg ser i ettertid at det var en feilvurdering. I slutten av 20-årene begynte jeg igjen hos logoped. Den hjelpen jeg fikk de fem årene var helt avgjørende. Senere ble det McGuire-kurs og utfordringer på rekke og rad. Det har vært noen tøffe runder, men det har vært verdt det!
Det er mer informasjon og åpenhet om stamming i dag enn for 30 år siden, men det er fortsatt flere saker å ta tak i. NIFS har fire prioriterte kampsaker. For det første er det behov for flere logopeder i kommunene som kan hjelpe personer som stammer. I dag er det slik at bosted kan avgjøre om familien får hjelp eller ikke. Slik skal det ikke være! Og selv om det skulle utdannes nok logopeder i Norge, ansettes det for få i kommunene til å jobbe med stamming.
For det andre må opplæringsloven bli mer forpliktende. Retten til logopedtjenester er hjemlet i opplæringsloven, men den oppleves som lite forpliktende av kommunene. Videre må Statped (Statlig spesialpedagogisk tjeneste) satse mer på taleflytvansker. I dag har Statped 5-6 logopedstillinger. Før 2000 var det dobbelt så mange.
Fra 2013 er det kun PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) som kan henvise personer som stammer til logoped. Før hadde også leger og psykologer denne hjemmelen.
Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamme (NIFS)
