Jeg lo ikke da jeg ble rammet av hjerneslag, men jeg har ledd mye etterpå. Humor er svært viktig på veien inn i det nye livet.
Det er ikke sikkert det er like morsomt å lese dette blogginnlegget som det har vært for meg å tenke på det, men jeg skal gi det et forsøk. Med en god latter er det lettere å leve med hjerneslag, vil jeg påstå. Kanskje ikke morsommere, men bedre. Det er min erfaring. Jeg har ikke prøvd et liv med hjerneslag uten å le, men jeg kan lett forestille meg at det alternativet er verre. Så jeg velger latteren.
Jeg har alltid ledd mye og høyt, og enkelte ganger har jeg vært litt usikker på om de rundt meg ler fordi jeg ler høyt og opplagt synes det er morsomt, eller om de ler av det jeg sier fordi jeg sier noe som er morsomt. Eller begge deler. Jeg har fått kommentarer som at «jeg hørte latteren din gjennom ventilasjonsanlegget fra resepsjonen i hovedinngangen og ned i kjelleren». Slikt varmer.
Men så fikk jeg hjerneslag. Ville jeg slutte å le? Ville jeg gå inn i en tung, mørk depresjon, eller ville jeg kunne ta latteren med meg inn i rehabiliteringen etter hjerneslag?
Jeg lo allerede på slagavdelingen, jeg, etter at jeg fikk summet meg litt, og jeg ler fortsatt. Heldigvis. Jeg delte rom med en jevnaldrende på slagavdelingen, og vi stjal sjokoladepudding fra kjøleskapet og listet oss inn på rommet igjen, til tross for at det stod med store bokstaver på et ark på kjøleskapsdøra at alle pasienter måtte be en sykepleier hente ut maten fra kjøleskapet. Min slagrammede romkamerat og jeg humret hver gang vi kom inn på rommet med nye forsyninger.
Mental pause
Forskning sier at sans for humor øker sannsynligheten for å overleve når mennesker rammes av alvorlig sykdom (Det medisinske fakultet, NTNU, og universitetsklinikken St. Olav i Trondheim, 2006). Forskning sier at humor kan bety forskjellen på liv og død for kreftrammede (NTNU i Trondheim, 2007).
«I den daglige kontakten med pasienten faller en kommentar eller to, og så bryter vi ut i latter. Sekunder senere føler pasienten seg litt lettere i kroppen. Hvorfor? Fordi pasienten har fått litt avstand til det som truer. En mental pause», skriver Kyrre Sæther, sykepleier og virksomhetsgleder i Nasjonalforeningen for lindrende humor i Sykepleien (2018).
Da jeg var innlagt på avdeling for kognitiv rehabilitering (tidligere kalt KRESS) ved Sunnaas sykehus tenkte jeg lite på hvorvidt latterutbruddene våre på gruppa ga oss en større sannsynlighet for å overleve eller forlenge livet, men vi hadde det i det minste svært morsomt sammen.
Helsepersonellet på avdelingen husker den høylytte gruppa fra høsten 2018. Det har jeg fått bekreftet. Opp til flere ganger. Fra helsepersonellet. Vi lo mye og høyt. I dag minnes jeg all latteren og galgenhumoren med et varmt smil, og kjenner meg godt igjen i det Sæther beskriver som en mental pause. Flere av oss hadde mye tungt og vanskelig å tenke på den perioden, og det samholdet vi på gruppa hadde når vi overdøvet kantina ga oss et høyst nødvendig mentalt pusterom.
Slagferdig humor
Hva er den typiske humoren for en slagrammet? Det finnes kanskje ikke én bestemt humor for slagrammede, eller faste historier eller poenger som en slagrammet ler mer av, men en gjenganger som jeg deler med andre slagrammede er den svarte humoren. Galgenhumoren. Og den sans for humor får man ikke automatisk ved å bli rammet av slag. Andre slagrammede ler trolig av noe annet enn jeg.
Uansett mener jeg at selvironi er helt vesentlig. Uten selvironi kan hverdagen bli mørk og tung. Vi hadde omtanke for hverandre ute på Sunnaas selv om vi slang med leppa om hvor glemske vi var til stadighet. Kom tilfeldigvis en av oss bort til spisebordet i kantina og hadde glemt bestikk, gikk det knapt et nanosekund før en av oss andre skjøt fra hofta: «Glemt bestikk igjen, nå, a? Er’ru hjerneskadd, eller?». Til unison knegging ved bordet. Hø-hø-hø-hø!
Mange av oss møtes fortsatt til julefest og sommerfest.
Humor som «peptalk»
For meg er svart humor helt avgjørende. Jeg har alltid hatt sans for svart humor, og den sansen ble ikke akkurat svekket av hjerneslag, heller styrket. Betraktelig. Det stemmer det forskerne sier altså, at en latter får deg til å føle deg litt lettere til sinns. Litt mer lett på beina. Tralala. Livet leker.
Riktignok har jeg forståelse for at hjerneslag rammer mennesker forskjellig, og at det ikke alltid er passende med svart humor, eller at ikke alle er der i livet at de kan le. Mange rammes av angst og depresjon etter hjerneslag, og det er kanskje ikke alltid like naturlig med humor da. For noen, mens andre gjerne kan le av svart humor selv om de er inne i en depresjon. Vi er forskjellige selv om vi har hatt hjerneslag.
Og nå er det ikke sånn at jeg går rundt og ler hele tiden, tvert imot, jeg har også hatt mine runder med tyngre stunder, men da er det befriende å kunne le. Slippe løs litt endorfiner.
En dag begynte jeg bare å si «hjerneslag, hot or not?» til meg selv, og litt til kona. Jeg så for meg programlederen fra «Tidsbonanza» på NRK1, Thomas Felberg rykke frem i stolen med det lange, mørke håret, brillene og med høyre arm veivende ut i lufta, stille spørsmålet på en julesamling for slagrammede. Litt absurd, ja, men jeg har det med å si slikt til meg selv som en oppmuntring i hverdagen, en slags «peptalk» med meg selv.
Hjerneslag, hot or not? Hot! Definitivt.
Undertegnede er styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo
