Fatiguen koser seg under koronakrisen. Hjernen koker. Men vent, det er faktisk mye som er bra, også.
Jeg kunne lett ha skrevet hvor krevende det er med hjemmekontor, hjemmebarnehage, en seks-uker gammel baby og ammende mor, og dertil lite egentid og at det sosiale liv skjer kun via FaceTime og Messenger. Jeg skal ikke legge skjul på at det for en slagrammet småbarnspappa er en unntakstilstand når det gjelder mental kapasitet og utholdenhet, men jeg har etter disse tre ukene hjemme (som de fleste andre, med og uten hjerneslag) kommet frem til at:
Hjemmeperioden er ikke så verst i disse koronatider, den har faktisk mye bra å by på.
Det er lettest å klage og be om sympati, men hjelper det? Nei. Bringer det deg fremover? Nei. Gidder folk egentlig å lytte? Kanskje, men ikke i lengden. Lærer du noe? Lite.
Den rette innstillingen
Jeg er i bunn og grunn en pessimist, men lært meg teknikker for å tenke og handle mer optimistisk, være mer positiv. Det har vært en lengre prosess, men for å gjøre en lang historie kort: hjerneslag ga meg valget; og jeg valgte å se fremover, ta lærdom av egne erfaringer og bygge meg opp trinn-for-trinn.
Det kan du også gjøre.
Ja, jeg merker at disse tre ukene har vært, og er fortsatt en kognitiv påkjenning, mer enn vanlig. Jeg kjenner at fatiguen leker med meg. Det innebærer at hjernen er sliten, den trenger hvile for å komme seg igjen, men akkurat det med pauser er ikke like selvfølgelig nå som i en normaltilstand. Jeg har vært «nede på rødt» som vi beskrev det på KRESS, avdeling for kognitiv rehabilitering på Sunnaas sykehus. Vi brukte en metafor om et batteri som gikk tom for strøm, altså nede på rødt.
Dette handler ikke om å være flink, det handler om å se det positive i en ellers ensformig og gråtonet hverdag. Ingen hjerneslag er like og vi har forskjellige utfordringer på ulike nivåer, men jeg tror vi alle kan få til noe, bare vi har den rette innstillingen.
Tenk over hva som har vært hyggelig i det siste, det er trolig mer enn du tror.
Dette setter jeg pris på i min slagferdige korona-hverdag:
- Mer tid med sønnen min (fem år). Han ser ikke ut til å mislike hjemmebarnehage, og gir tydelig uttrykk for at vi to har det fint sammen. Jeg har forresten fått ham nysgjerrig på Rolling Stones.
- Mer tid med babyen (seks uker). Sosial kontakt de første ukene og månedene, også fra far, skal ha mye å si for videre språkutvikling, sies det. Også er det jo nå det skjer, da. Da vil jeg nyte det.
- Turorienteringsposter med sønnen min. Vi to var alene ute i fire timer her forleden, med matpakke og kakao på termos. Dette kan også gjøres i en ordinær hverdag, men det føltes spesielt godt denne gangen, ekstra viktig.
- Hagearbeid. Jeg klippet ned noen busker denne uken. Digg å være mann.
- Spist mye snop. Kanskje ikke en helsemessig fordel, men det er godt.
- Utfordret meg selv til å ta i bruk hva jeg lærte på Sunnaas sykehus, og tilpasse det en unntakstilstand.
En kognitiv dugnad
Forhåpentligvis kan det jeg anser som lyspunkter ha en overføringsverdi til din hverdag. Jeg håper det. Det er kanskje ikke kollektiv klapping på terrassen klokken seks en tidlig kveld som hjelper en slagrammet mest selv om det hadde vært hyggelig.
Vi skulle ha kunnet overføre krefter til hverandre, men den kognitive dugnaden kan heller være at vi inspirerer og hjelper hverandre til å finne konstruktive måter å komme oss gjennom denne tiden på.
Jeg har tatt frem notatbok, lydopptak, speil som omtalt i innlegget Tenk positivt, helt konkret, og i tillegg hentet frem det som for min del er grunnelementene i rehabiliteringen:
- Timeplan.
- Dialog.
- Fast struktur.
- Pauser med noe du liker (for min del musikk).
- Kom inn i en flyt.
- Ta det trinnvis.
Og til slutt, du er din største fan. Hei på deg selv og ikke minst, de nærmeste rundt!
God fredagskveld! Lykke til!
Undertegnede er styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo
Hei Martin, utrolig bra skrevet.
Takk at du deler👍.