Hvor ofte har vi ikke hørt «tenk positivt!»? Jeg har etter 40 år med stamming og tre hjerneslag, lært meg å si «Jeg har vilje! Jeg er sterk! Jeg er sta som faen!».
Jeg vil gjerne dele noen tanker jeg har gjort meg. Floskler som «alt er mulig» og «sky is the limit» er ikke meg. Dette er mine konkrete råd, basert på mine erfaringer. Det å tenke positivt høres så lettvint ut. Det er heller ikke umulig, men det krever vilje fra en selv. Du må jobbe for det. Men klarer du det, klarer du å finne din vei, din retning, vil du mest sannsynlig gjøre verdifulle fremskritt.
To stikkord er tankemønster og delmål. I tillegg er det helt avgjørende å finne noe å holde på som bringer deg fremover, enten i kombinasjonen med å trene seg opp etter for eksempel sykdom, eller som en tilleggsaktivitet. Jeg kommer mer tilbake til dette.
Livets vendepunkt
Noen er født lette til sinns. De svever tilsynelatende gjennom livet. Jeg kaller dem for sommerfugler, og de kan være fryktelig irriterende noen ganger. Andre er mer grublende av natur. Grubling handler om å gå fast i tanker om det som var. Bekymring er tunge tanker om noe som kommer. Fellesnevneren er at du ikke kan gjøre så mye med tankene i seg selv, og ofte er de ubegrunnede.
Det du derimot kan gjøre, er å finne en vei ut av dette tankemønsteret. Og her står du ved et veiskille; gå ut eller fortsette veien i nedoverbakke. Det er ikke nødvendigvis en ønsket vei å gå. Bedre blir det trolig ikke.
Jeg har brukt altfor mye tid på slike negative tankemønstre, og veien ut av det startet for ni år siden, i 2010. Å tenke positivt er ikke en «quick fix». Mulig jeg er uforholdsmessig treg, men erfaringene jeg har gjort meg er forhåpentligvis ikke mindre nyttige for andre. Det var først da jeg tok tak i stammingen min at livsviktige forandringer begynte å komme.
For de aller fleste er stamming best kjent som en taleflytvanske som høres som unaturlige brudd i talen. En som stammer repeterer ord, setninger og/eller ordlyder. Dette er den hørbare stammingen, men den utgjør en mindre andel av den totale stammingen hos en person. For å forklare hva stamming er for vedkommende selv, har man gjerne brukt metaforen om et isfjell, der den hørbare stammingen er isfjellet over vann, mens samtlige tanker og følelser personen selv har knyttet til stammingen er under vannoverflaten. Det er da snakk negative følelser om egen stamming som frykt, skam, skyldfølelse, angst, håpløshet, isolasjon og fornektelse.
Isfjellet har jeg, i likhet med mange andre som stammer, hatt med meg hele livet frem til det etter hvert smeltet vekk for noen få år siden. Vendepunktet mitt var det første McGuire-kurset jeg deltok på. Det var i mai 2010 i København.
Positive erfaringer
Gjennom McGuire-programmet lærte jeg å trene kognitivt. Primært handler kurset om å lære teknikker for å få kontroll over stammingen, men når jeg ser tilbake på alle kurs jeg har vært på i programmet, alle kvelder og helger jeg har brukt i selvstyrte treningsgrupper, og alt arbeidet jeg har gjort alene, er det tydelig å se et mønster. De første årene var det teknikktrening. Teknikken går ut på å øve opp den viljestyrte pusten, og regulere pusting og snakking sammen. Ingen logopeder holder McGuire-kurs. Det er personer som stammer selv som etter en sertifiseringsordning leder kursene og er veiledere.
McGuire-programmet har vært omstridt blant logopeder siden kursprogrammet ble startet av amerikaneren Dave McGuire for 25 år siden, men min erfaring er at de som melder seg på kurset bryr seg fint lite om hva logopeder måtte mene. De som melder seg på, vil ha noe som fungerer. At de muligens har lært en del av det samme hos en logoped som de kommer til å få under et McGuire-kurs, tror jeg ikke er så viktig i den første fasen. Jeg var ikke noe annerledes enn mange andre første gangen jeg var med på et McGuire-kurs. Jeg hadde lang erfaring med logoped, og hadde ikke gjort nevneverdig mye av det logopeden ba meg om å gjøre. Jeg var lærenem og dyktig inne på logopedkontoret, og den samme gamle ute i den virkelige verden. Sett i ettertid, hvem sitt ansvar var det at logopedbehandling ikke hjalp meg så mye? Logopeden eller meg? Eller begge?
Det finnes ikke et enkelt svar på det, men det jeg kan si er at jeg ikke tok særlig ansvar for egen læring. Da jeg kom til McGuire-programmet, ble jeg tent av et knallhardt treningsregime som krevde høy grad av selvdisiplin og gjennomføringsevne. Etter fire dagers intensivkurs var det et halvannet års treningsprogram med egen veileder (primærtrener).
Jeg innså tidlig at veilederen stilte krav og kunne mer enn jeg, så det var bare ett alternativ: jobbe. Og jeg engasjerte meg tidlig i en støttegruppe i Oslo. Jeg ringte andre på kurset for å trene. Min første erfaring med McGuire-programmet var at jeg raskt opplevde fremskritt som motiverte meg til å trene mer for å oppnå ytterligere fremskritt. Og det klarte jeg. Frem til et visst punkt.
VM i selvutvikling
Selvutvikling er populært. Jeg er således en skeptiker. Vær kildekritisk. Et kurs som McGuire-programmet passer ikke for alle som stammer, i likhet med at ingen sykdommer er like for alle. Et hjerneslag er også individuelt. Ikke alle med hjerneslag kan løpe på ski eller gjennomføre et orienteringsløp, men jeg står fast ved at alle kan gjøre noe. Jeg tror det er mulig å gjøre fremskritt på sitt nivå.
Selv har jeg hatt tre infarkter i lillehjernen. Hjerneslag er en fellesbetegnelse for blodpropp (infarkt) og blødning i hjernen. Jeg hadde ingen synlige, fysiske utfall, men har hatt mine motbakker med fatigue (kronisk hjernetrøtthet). Enkelt sagt, hjernen er sliten og klarer ikke å yte det samme som før. En metafor er gjerne et batteri som er ladet halvfullt, og det er den nye standarden for et fulladet batteri. Med andre ord er hjernens samlede mentale kapasitet betydelig redusert. Kjennetegn er ofte endret atferdsmønster (for eksempel mer eller mindre følsom, mer irritabel, mindre oppmerksom, mindre konsentrasjonsevne). Fatigue er et relativt nytt anerkjent begrep når det gjelder slagrammede, og det er mye fagmiljøene ikke kan svare på ennå.
Jeg tok på ingen måte lett på det å få hjerneslag, men jeg forstod tidlig at «noe ikke stemte». Tre måneder etter at jeg kom hjem fra Ullevål sykehus, oppsøkte jeg LHL Hjerneslag og et foredrag om fatigue med Hilde Magelssen, leder av LHL Hjerneslag Ung Oslo og sønnen. Jeg meldte meg inn i LHL Hjerneslag, gikk på medlemstreff og leste meg opp på hjerneslag og fatigue. Denne perioden var helt avgjørende for veien videre, fordi jeg kort tid etter at jeg fikk slag lærte betydningen av å ta pauser og hvile regelmessig. Selvfølgelig ble det typisk «to skritt frem og ett tilbake».
Denne erfaringen var verdifull da jeg i fjor høst var fem uker på Sunnaas sykehus, avdeling for kognitiv rehabilitering (bedre kjent som KRESS). For jeg var allerede godt i gang med å forstå min nye hverdag. På KRESS lærte jeg mye om fatigue, hjernens funksjoner og kapasitet, og trente mye, både kognitivt og fysisk.
På et tidspunkt slo det meg at «dette er jo veldig likt McGuire-programmet». Sett bort ifra at Sunnaas sykehus er det ledende fagmiljøet i Norge innen kognitiv rehabilitering etter ervervet hjerneskade og McGuire-programmet er et ikke-faglig styrt kursprogram, opplevde jeg det å sette meg delmål og ta en etappe av gangen som høyst sammenliknbart.
Det blir lysere
Isolert sett valgte jeg mosjonstrening etter de fem ukene på KRESS, fordi jeg følte meg piggere etter hver tur i skauen hvor jeg hadde gått så fort over stier, steiner og røtter at jeg ble våt av svette og skikkelig andpusten. De første ukene gikk jeg disse turene tre ganger i uken. Med en gang etter at jeg kom hjem tok jeg en økt i CogMed, et treningsprogram på PC fra KRESS, hvor jeg gjorde forskjellige øvelser som gikk på logisk tenkning og hukommelse.
Mitt argument var at en svett tur i skauen ga meg mye friskt oksygen i hjernen. Med nytt oksygen avanserte jeg ukentlig i CogMed. Lagde hjernen nye nerveforbindelser? Eller var jeg en svett «happy go lucky» med satans stor tro på meg selv? Uansett tenkte jeg i det minste positivt, og det har jeg fortsatt med. Jeg opplevde både kondisjonstreningen og den kognitive treningen etterpå som progresjon.
Turene har jeg fortsatt med, ikke tre ganger i uken hver uke, men nå er jeg kommet dithen at jeg blir gretten om jeg føler meg slapp. Fatiguen er nok fortsatt med meg, men jeg føler meg piggere, med mer overskudd.
Livets valg
Det er ikke bare å tenke positivt. Om du møter mye motgang, er deprimert i en lengre periode, blir syk, er det jævlig vanskelig til tider å tenke positivt, men tro meg, det er mulig. Men. Du må ville det selv. Du må aktivt velge selv å endre på livet ditt. Du har selv et personlig ansvar for ditt eget liv. Rundt deg finnes hjelpere. Rundt deg finnes verktøykasser. Hjelpere kan være dine nærmeste, venner, kolleger, fagpersoner. Verktøykasser er forskjellige behandlingsformer. Ikke alle er like heldige med hvilken behandling de får i en kritisk situasjon, det er jeg kjent med, men gitt at du har tilgang på god, tilpasset behandling, om det er stamming, hjerneslag eller noe annet, handler det til slutt om deg. Det er du som skal bli bedre, og den jobben må du gjøre selv.
Din største fiende er ikke dårlige logopeder eller dårlige leger, men at du blir din egen lidelse. Og det vil du ikke. Du vil ikke være «han med hjerneslag». Den sumpen kan bli livet ditt.
Finn deg noe verdifullt som bringer deg fremover. Noe som får tankene over på noe annet enn selve problemet så problemet på sikt ikke lenger er et problem. For meg var ikke McGuire-programmet i seg selv nok. Jeg stod i fare for å grave meg for dypt ned i stammingen. Arbeidet med McGuire-metoden ble etter hvert mye teknikk. Det handlet bare om å bli perfekt i utøvelse av teknikken. Jeg var i ferd med å bli McGuire-teknikken. Jeg meldte meg inn i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS), en landsomfattende interesseforening for personer med taleflytvansker (stamming, løpsk tale). Siden 2015 har jeg vært styreleder, og jeg begynte på min tredje periode i midten av mars. Personlig er ledervervet viktig fordi det ikke lenger handler om min egen stamming.
Under årsmøtehelgen i mars i Oslo holdt den verdensledende amerikanske logopeden Scott Yaruss et tretimers-foredrag om stamming fra barn til voksen. Yaruss snakket mye om betydningen av tidlig logopedbehandling til små barn som har begynt å stamme og tilby en best mulig individuelt tilpasset behandling. Han var også tydelig på hvilket ansvar man selv har for å endre på sin egen stamming. Det ansvaret har man selv.
Oppsummert handler det om å sette ord på hva du vil, hvor du vil, og definere delmål som i sum blir til et større mål. Har du drevet med idrett, lyder nok dette kjent. Målene du setter deg må være høye nok til at du må kjempe, men ikke uoppnåelige. Ikke for lett, ikke for vanskelig. I tillegg vil det være nyttig å snakke høyt med seg selv. Stå foran speilet og ha din egen «peptalk». Jeg gjorde dette mye den første tiden jeg trente på McGuire-teknikken. Tenk på hva du sier og toneleie. Hei på deg selv, hyll deg selv! Tenk på at den personen du ser i speilet, skal du se hver dag hele ditt liv. Bli venn med den personen.
«Peptalken» i speilet fra den gang jeg trente på McGuire-teknikken, har jeg tatt med meg inn i slagrehabiliteringen. Hver gang jeg kommer svett hjem fra en kondisjonstur i skauen, skitur eller orienteringsløp, sier jeg høyt til meg selv: «Jeg har vilje! Jeg er sterk! Jeg er sta som faen!».
Alt kan læres, også tankemønster.
