Derfor vil jeg jobbe med stamming

Nylig ble jeg valgt inn som styreleder i Norsk interesseforening for stamme. Etter å ha stammet i cirka 35 år er tiden inne for å bruke erfaringen til å hjelpe andre.

Stamming er jeg ganske flink til. Kanskje ikke du alltid hører så mye til det. Men stamming kan jeg. Jeg vet hvor frustrerende det kan være å stå hvit i ansiktet, tom for luft og med følelsen av at det hamrer i hodet.

Jeg kjenner også til mestringsfølelsen når jeg har brutt en barriere ved å snakke slik jeg vil, ikke slik stammingen vil.

Som styreleder i Norsk interesseforening for stamme vil jeg jobbe for:

• mer åpenhet rundt og informasjon om stamming, både ut i befolkningen og innad i foreningen.
• et bedre logopedtilbud for personer som stammer eller med løpsk tale og et tettere samarbeid mellom foreningen og logopedmiljøet.
• at lokallagene i foreningen skal styrkes, slik at det blir flere møteplasser.

Din egen trener

Norsk interesseforening for stamme ble etablert i 1976, og er en landsomfattende organisasjon for personer som stammer og personer med løpsk tale, samt for andre som er interessert i stamming og løpsk tale. Foreningen har som formål å arbeide for å bedre situasjonen for personer som stammer og personer med løpsk tale.

Det er over 40.000 mennesker i Norge som stammer, rundt dobbelt så mange har løpsk tale. Det er omtrent like mange individuelle erfaringer med stamming som det er folk som stammer.

Stammingen og jeg har fulgt hverandre siden begynnelsen av 1980-tallet, helt siden jeg begynte å snakke. Jeg gikk til logoped på barne- og ungdomsskolen. Det hjalp i perioder, men mest inne på logopedkontoret. I ungdomsårene bestemte jeg meg for at jeg skulle klare meg selv, uten logoped. Ungdomsskolen kan være en tøff tid, også for folk som stammer. Jeg oppsøkte ikke logoped igjen før jeg var 28 år.

Selv om stammingen var vanskelig til tider aksepterte jeg aldri at jeg stammet. Jeg aksepterte aldri at jeg snakket annerledes ved å repetere ord og lyder, eller stå helt fast for så å miste pusten. Ofte når vi hadde gruppearbeid på skolen, ville jeg være gruppeleder og være med på å presentere arbeidet foran resten av klassen. Jeg ville ikke ha spesialbehandling. Jeg ville være meg.

I 2010 meldte jeg meg på mitt første McGuire-kurs, som arrangeres av personer som stammer for personer som stammer. Gjennom intensivkurs og oppfølging lærer man å få kontroll over stammingen. Jeg har ikke bare lært mye om min egen stamming gjennom McGuire-programmet, men også mye om meg selv. Jeg tror jeg har blitt mer reflektert ved å jobbe så lenge med meg selv. På den måten ser jeg andre mennesker på en annen måte enn tidligere.

Jeg er blitt min egen trener.

Inkluderende miljø

Mange som stammer er reflekterte. De har hatt god tid til å tenke. De har opplevd mange episoder som utenforstående ikke oppfatter som vanskelige. Stamming er et usynlig handikap.

Jeg meldte meg inn i Norsk interesseforening for stamme i fjor fordi jeg ville treffe flere andre som stammet, i tillegg til dem jeg hadde blitt kjent med gjennom McGuire-programmet. Jeg var på mitt første årsmøte forrige vinter. Siden har jeg vært på lokallagsmøter i Oslo, blitt likeperson, overtatt ansvaret for medlemsbladet Stamposten og vært på høstweekendseminar med amerikanske David Shapiro.

Helgen 14. og 15. mars var jeg på mitt andre årsmøte. Det er en inkluderende stemning på arrangementene.

Det er mye som skjer i foreningen i 2015. Følg med! Og lurer du på noen om stamming eller løpsk tale? Ta kontakt eller gå inn på foreningens nettside.

Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamme (NIFS)

martin.aasen.wright@gmail.com

RELEVANTE PRESSESAKER:

– Til og med bikkjene skjønte at jeg ikke fikk sagt det jeg ville si (Aftenposten)

Logopedstudenter velger bort stamming (Nye meninger)

RELEVANTE BLOGGINNLEGG:

Løs problemet med stamming