Det jeg vil si, er at det vil gå bra til slutt. Men husk at du har ansvaret selv.
Hvorfor måtte jeg absolutt bli journalist når jeg stammet så mye at jeg unngikk å prate med folk og ikke torde å ringe? Det kan synes som jeg trives best med å ha noe å kjempe imot, og sette meg høye mål. Jeg valgte journalistikk i voksen alder og den gang jeg startet på høgskoleutdanningen, syntes veien videre ganske håpløs. Stammingen hadde hemmet meg såpass mye i så mange år at jeg hadde utviklet det jeg vil karakterisere som telefonangst. Jeg fryktet så mye å stamme at jeg overhodet ikke ville snakke i telefon.
Hvordan skulle jeg livnære meg i et yrke hvor det å ringe folk og snakke med fremmede er helt nødvendig?
Sosialt inkompetent
Det er 15 år siden jeg tok beslutningen om å bli journalist. Jeg var 29 år. Jeg var i villrede om å finne en retning i livet og stammingen hadde de siste årene tatt overhånd på mitt sosiale liv. Jeg var såpass utrygg i de aller fleste sosiale sammenhenger at jeg helst unngikk dem, og både selvtilliten og selvbildet var på et absolutt bunnivå. Hva nå? Singel, barnløs, uten utdannelse og med en selvfølelse av å være sosialt inkompetent. Hva skulle jeg gjøre?
Da mente jeg det klokeste var å bli journalist, et yrke hvor jeg måtte møte fremmede, snakke mye i telefon, uforberedt prate engelsk, si navnet mitt ofte; alt som en person som stammer frykter aller mest. Det ville jeg.
På denne bloggen har jeg skrevet mye om min erfaring med stamming og hjerneslag, og hvordan jeg har jobbet med meg selv. Først som sist, jeg er på ingen måte feilfri. Jeg har bommet mye og gått mange strafferunder.
Jeg har gått på trynet og tatt forhastede beslutninger. Jeg har hatt mange nedturer og dårlige perioder, både med stamming og hjerneslag, selv etter behandling, rehabilitering og gode råd fra fagfolk. Men, jeg har ført notater, dagbok og loggbok underveis og lært av egne erfaringer. Jeg har vært i mange dialoger med mitt indre jeg om egne erfaringer. Jeg har delt mine erfaringer med andre og lyttet til deres råd og innspill. Det har jeg lært mye av. Gode venner og støttespillere er gode å ha, og jeg vet at det er mange der ute som jeg kan snakke med.
Det synes jeg du også skal gjøre, om du ikke allerede har gjort det. Snakk med andre om hvordan du har det. Du vil fort oppdage at vi alle har noe med oss i bagasjen. Vi har alle en innsikt og erfaring med noe som andre kan ha nytte av å høre mer om.
Det store vendepunktet
For ti år siden denne våren, mai 2010 var jeg på mitt første McGuire-kurs. Det er et kursprogram for personer som stammer hvor man lærer en teknikk for å få bedre kontroll over stammingen. Mye av programmet minner om logopedbehandling, men min erfaring er at McGuire-programmet er mer intensivt og effektivt. Det er imidlertid ingen vitenskapelig evidens for hvorvidt kurset har en langtidseffekt mot stamming, men jeg kjenner til mange som har hatt et vesentlig utbytte av kurset. Min holdning er å være åpen overfor det som kan hjelpe.
De første årene etter det første kurset, jeg har tatt kurset flere ganger og vært med i mange treningsgrupper i Oslo, var jeg mest opptatt av å bli best mulig på teknikken vi lærte på kurs. De senere år har jeg innsett at det ikke er teknikken i seg selv som er det vesentligste for meg, men den mentale treningen som jeg oppfatter å være et ledd videre av teknikktreningen. Sagt med andre ord, en ny taleteknikk har gitt meg en ny retning i livet.
Overført til annet, rehabilitering etter alvorlig sykdom, psykologhjelp gjennom en depresjon eller livskrise, eller noe annet du kan kjenne deg igjen i, jeg mener at du selv har ansvaret for å ta et oppgjør med deg selv når du står ved et veiskille. Ingen andre enn deg selv kan gjøre det. Det gjør vondt, det er smertefullt, men helt nødvendig. Du må ta det første skrittet. Og husk, det finnes velmenende mennesker der ute, gode venner, familie og fagfolk som vil hjelpe. Kanskje ikke alltid, det kjenner jeg til, men ofte. Gi dem en sjanse.
Det første McGuire-kurset i København for ti år siden var det store vendepunktet for meg.
I min bevissthet
Nå, 15 år etter at jeg bestemte meg, har jeg jobbet som journalist i mange år, og er nå kommunikasjonsrådgiver i en interesseorganisasjon. Jeg har også hatt beslektede arbeidsoppgaver gjennom frivillige verv de siste årene. Det går bra nå.
Tilbake til journalistutdanningen, starten var tung. Jeg minnes en av de første oppgavene jeg skulle løse, en liksom-nyhetssak i begynnelsen av det første semesteret. Hele kullet satt i et stort arbeidsrom med telefoner og PC-er som i en tenkt redaksjon i den virkelige verden. Jeg måtte ringe for å løse saken, oppgaven. Jeg var ikke så opptatt av kvaliteten på saken jeg skulle skrive, jeg var mest opphengt i hvor jeg skulle ringe fra. Jeg tenkte: «I det store rommet med cirka 50 andre medstudenter, eller hjemme eller et annet sted jeg kunne ringe fra så ingen andre kunne høre at jeg stammet?» Jeg satt i det store rommet og tenkte, så på mine medstudenter som flittig, i mine øyne allerede var journalister, enkelte av dem hadde kveldsjobb i VG eller Aftenposten. Ringte. Skrev. Løste saker.
Jeg bestemte meg for å ta opp telefonrøret, det var fasttelefon den gangen, og ringe. Med mine medstudenter rundt meg. Svetten rant over hele meg. Jeg stammet med en gang jeg skulle presentere meg. Brukte lang tid på å si navnet mitt. Kjempet meg gjennom et heller meningsløst intervju. Tok telefon nummer to, stammet og svettet meg gjennom et like håpløst intervju. Syntes jeg. La på røret. Så meg rundt. Tenkte: «Har de hørt meg? Hva tenker de om meg nå? Om stammingen?»
Så slo det meg at ingen hadde fått med seg at jeg hadde ringt. De var mest opptatt med sitt. Det var den første gangen jeg innså at stammingen satt mest i mitt eget hode, i mine egne tanker. At stammingen mest av alt handler om hva jeg tenker om hva andre tenker om hvordan jeg stammer. Sannheten er at alle andre tenker knapt på at jeg stammer og hvordan jeg stammer.
Den gangen var første gang det gikk opp for meg at stammingen hadde hemmet meg så mye over så mange år at jeg hadde telefonangst, og at det var noe jeg måtte gjøre noe med.
Trene opp hjernen
Langtidseffekten av McGuire-programmet for min egen del handler om at jeg har endret tankemønster knyttet til stammingen. Bortsett fra treningen på en ny taleteknikk inneholder programmet mye idrettspsykologi, altså er den mentale treningen viktig for å lære seg taleteknikken. Opptreningen etter hjerneslag på Sunnaas sykehus var kognitiv trening.
Jeg ønsker å derfor å skille mellom mental trening og kognitiv trening. Mental trening dreier seg om de teknikkene du bruker for å bli sterkere mentalt, ifølge Arne Jørstad Riise, Bjørge Stensbøl og Anne Marte Pensgaard som har skrevet boken «Norske vinnerskaller. Veien til mental styrke og gode prestasjoner». Psykologisk.no skriver i et utdrag fra boken at det finnes ulike modeller for hva som er vesentlige momenter å ha inn i et program for mental trening, og viser til den canadiske forskeren Terry Orlick som med boken «In Pursuit of Excellence» gjennom hele 1980- og 90-tallet fikk en usedvanlig sterk posisjon innenfor fagfeltet idrettspsykologi. Viktige nøkkelbegreper her er å tro på seg selv, tenke positivt og sette seg høye mål.
Jeg tror på at mye av det man kan lære av mental trening har noe for seg, men jeg velger å ha det jeg mener er en sunn skepsis til eksperter som skal fortelle oss at «sky is the limit». For mange som har vært alvorlig syke, eller som lever med en sykdom eller skader/endringer som følge av den, eller som har et handikap/en hemming, er det feil. Jeg vil da heller si at mye er mulig, gitt det utgangspunktet du har, men da er det også mye opp til deg selv hvor langt du kommer.
For du har et ansvar og du har et valg.
Kognitiv trening handler om å forbedre de kognitive funksjoner som er blitt skadet/svekket etter eksempelvis hjerneslag. På avdeling for kognitiv rehabilitering på Sunnaas sykehus jobbet jeg mye med oppgaver hvor jeg skulle trene opp oppmerksomheten, hukommelsen og konsentrasjonsevnen. Dette i kombinasjon med mye fysisk trening i form av styrkeøvelser og kondisjonstrening.
Jeg innrømmer gjerne at det ikke er like lett å følge opp treningen fra Sunnaas sykehus etter at jeg kom hjem, men jeg har mye glede av og opplever også en fremdrift kognitivt ved å gå turer i marka og drive med orientering.
Som hjelper for deg
Etter at jeg fikk hjerneslag i 2017, har stammingen etterhvert blitt mindre viktig. Jeg har langt mindre hørbar stamming enn før, og jeg tror det i stor grad skyldes en kombinasjon av McGuire-programmet og at livet har falt på plass med et etablert familieliv. Kone, to barn og rekkehus.
Og jeg vil hverken være «han som stammer» eller «han med hjerneslag». Jeg har et stort engasjement for begge felt, men jeg mener oppriktig at det er noe jeg «har», ikke «er».
En svært dyktig logoped som jeg kjenner godt, Hilda Sønsterud disputerte i vinter med doktorgraden «Stammebehandling – hva hjelper for hvem?», og hun er dermed den første logopeden internasjonalt til å dokumentere hva som virker i behandling av stamming. Hun skiller seg markant ut i forskningen fordi hun har gått rett inn i kjernen av det som er viktigst, hva som hjelper for hvem, eller som hun sier selv, hvilken effekt forskjellige behandlingsprogram mot stamming har.
Med doktorgraden har Hilda Sønsterud kartlagt hvilke mål og ønsker personer som oppsøker hjelp for sin stamming selv har. Da mener hun det er viktig at logopeden ser hele personen i den sammenhengen han eller hun er i, og at logopeden forstår hvilke arenaer som er av betydning for den enkelte. For å få til dette og at personen som stammer skal oppleve behandlingen som relevant og meningsfull, mener Sønsterud det er viktig med et konstruktivt og tett samarbeid mellom logoped og klient, den såkalte arbeidsalliansen, som sier noe om kvaliteten i samarbeidet mellom logopeden og personen som stammer.
Mange av funnene i doktorgraden har jeg og mange andre som stammer visst om og kjent på i mange år, og nå har vi endelig fått bekreftet vår oppfatning og våre hverdagslige erfaringer fra Norges fremste logoped gjennom en svært viktig doktorgrad.
Hildas doktorgrad er, etter min mening, ikke bare viktig innenfor fagfeltet stamming, men bør også leses av andre fagmiljøer. Det doktorgraden sier er at dialogen mellom klient/pasient og fagperson er helt avgjørende for behandlingen som gis, og at personen selv som ønsker hjelp har en definerende rolle i hvordan behandlingen følges opp. Oversett dette tankesettet til en lege-pasient-, psykolog-klient-situasjon, eller lignende, og ta det derfra.
Det er dialog det handler om.
Nytter å kjempe
Den dialogen som Hilda fremhever, opplevde jeg i aller høyeste grad i rehabiliteringen på Sunnaas sykehus etter hjerneslag. Et mer dedikert helsepersonell skal man lete lenge etter. Jeg hadde lest meg godt opp på forhånd hva som ventet meg av oppholdet ved avdeling for kognitiv rehabilitering på Sunnaas sykehus (tidligere KRESS), og var med andre ord godt forberedt. Min innstilling var at jeg skulle få maksimalt utbytte av å tilbringe seks uker sammen med det beste helsepersonellet innen kognitiv rehabilitering etter ervervet hjerneskade (som hjerneslag, hjernesvulst, ulykker) når jeg først fikk tilbudet.
Men selvfølgelig, det er for lettvint å si «tenk positivt», uten å utdype og forklare. Jeg vil ikke gjøre det, for jeg vet hvilken lang vei det er å gå, både når det gjelder stamming og hjerneslag, men jeg har også erfart at det nytter å kjempe. Gjør hva du kan, og husk at det hjelper å våge å si at du behøver hjelp.
Mine råd:
- Ta det skritt-for-skritt.
- Involver dem rundt deg og snakk sammen.
- Tenk at fagpersonene kan faget og vil hjelpe deg, mens du må gjøre jobben.
Om jeg skulle få et tilbakefall av god, gammel stamming i dag, på en dårlig dag, tenker jeg at: «Det er for dem som hører på det er verst for, jeg har 40-års erfaring, jeg vet at dette går bra. Om de synes det er ubehagelig å høre på meg stamme, det gir jeg blaffen i».
Det bør du også gjøre.
Undertegnede har frivillig verv som styreleder i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) og styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo
