Å ha marginene på sin side

Dette er et førjulsbrev fra en som tilfeldigvis ble pårørende. I en familie det tilfeldigvis har gått bra med.

Jeg har tenkt mye på velferdsstaten i det siste. Hva det vil si at vi har en velferdsstat. Hvor varme og lange armer den egentlig har, og om jeg stoler nok på at den stiller opp når jeg en dag virkelig trenger det. Og jeg tenker på de små marginene og tilfeldighetene som kan avgjøre om man får være en som sjøl bidrar til velferdsstaten, eller en som blir avhengig av den, og må stå med lua i hånda.

Økonomi er på alles lepper for tida, og med god grunn. Denne tida på året vekker et mylder av forventninger og tanker om julekos, gaver, god mat og familiehygge. Midt i dette presser bekymringene seg på: Strømregninga. Matprisene. Lånerenta.

I desember skal også rammene for statsbudsjettet vedtas, og skjebnen for hundretusener av mennesker forsegles for det neste året. Summer skal fordeles – summer som kan virke som småpenger for noen, men som er helt avgjørende for andre. I Debatten på NRK har Fredrik Solvang stilt politikere ansikt til ansikt med uføre, og synliggjort helt konkret hvordan et månedsbudsjett for helt vanlige mennesker kan se ut, om man har vært så uheldig å lande på feil side av marginene i livet. Jeg vet veldig godt at det kunne ha vært oss.

Når livet blir snudd på hodet
For fem år sia posta jeg bildet av pappaen til Albert Åberg på Facebook, fra bildeboka «God natt, Albert Åberg» av gode Gunilla Bergström. Pappaen til Albert ligger utslått på golvet og snorker etter en strabasiøs legging, noe jeg tror de fleste småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i.

Det jeg ikke skrev da, var at bare noen dager før hadde jeg funnet mannen min, Martin, liggende sånn på kjøkkengolvet. De neste dagene var han innlagt på sjukehuset, ble flytta fra avdeling til avdeling, og de fant etter hvert ut at han hadde hatt hjerneslag. Det kom som lyn fra klar himmel, jeg hadde aldri forestilt meg at noe sånt skulle skje oss. Mens helsevesenet gjorde jobben sin, var jeg hjemme alene med sønnen vår i uvisse, leverte og henta i barnehagen, ordna opp i alt som måtte ordnes. Jeg stramma musklene, venta på oppdateringer og svar fra sjukehuset, og jeg gikk på jobb – som om alt var helt vanlig.

Men det var det jo ikke. Bildet av pappaen til Albert Åberg er minst like mye et bilde på hvordan jeg følte meg – utslitt, utslått og helt på randen. Bare at det ikke syntes utapå, og heller ikke på noen CT eller blodprøver. Kasta ut i rollen som pårørende uten forvarsel, kverna hjernen min konstant: Hvordan kommer livet vårt til å bli nå?

Å tøye strikken
Nå har det gått fem år. Det har gått bra med oss. Vi har vært heldige. Redda av en kombinasjon av tilfeldigheter og flaks, et godt helsevesen, et godt rehabiliteringstilbud og på privaten en god porsjon tålmodighet, evne til å omstille oss og å lære oss nye strategier for en ny hverdag.

Men jeg har lenge tenkt på hvorfor jeg ikke ba om noen dager velferdspermisjon den gangen. Hvorfor gikk jeg ikke til legen og ba om å bli sjukmeldt? Hvorfor gikk jeg på jobb hver eneste dag, fra den dagen sjukebilen sto utafor huset vårt, som om ingenting hadde hendt? Det er sikkert en overlevelsesmekanisme som slår inn hos de aller fleste pårørende; å ville holde på normalen, møte kolleger, ha noen å snakke med. Det er sunt å ha noe å gjøre, holde hjulene i gang. Men likevel tok jeg ikke spesielt godt vare på meg sjøl, og det tok lang tid før jeg skjønte det.

Jeg kunne også fort ha endt opp sjuk, utbrent, og med langvarig fravær fra jobben. Hvorfor tøyde jeg strikken så langt? Så langt at jeg i flere år etterpå har kjent på en slags fatigue – en utmattelse som først og fremst var forbeholdt mannen min som en senkomplikasjon etter hjerneslaget. En usynlig fiende som kanskje minst like ofte sniker seg innpå og rammer de pårørende, som må stå i belastninga over tid.

I unntakstilstanden er ingenting en selvfølge 
Jeg tror at veldig mye handla om at jeg ikke hadde fast jobb på den tida – og brått hadde så mye å tape. Plutselig kjentes ingenting som en selvfølge mer. De trygge rammene som vi nå trengte mer enn noen gang: Jobb, lønn og rettigheter. Retten til sjukepenger. Pensjonsopptjening og nettverk. Jeg var redd for å miste alt dette. Jeg sto på og skulle vise & bevise for omverden at jeg kunne klare ALT. Men dét er også et hardt krav å stille seg sjøl, når unntakstilstanden varer og varer.

Den økonomisk usikre tida vi lever i nå, med økende priser og høyere renter, viser oss betydningen av de faste, trygge rammene i folks liv – og hvordan livet brått kan se ut om man ikke har disse rammene på plass. Hvordan ser sikkerhetsnettet ut da? Kan man stole på at velferdsstaten er der og tar en imot? Nå i desember flommer Finn.no over av mennesker som ber sårt om litt hjelp til jul. Mange uføre, arbeidsledige, minstepensjonister og aleneforsørgere lever på et minimum av hva man kan klare seg på. Folk står i kø for å få mat.

Historien som kunne sett annerledes ut 
Det gikk bra for oss. Jeg har fast jobb nå, og det har gitt meg en ny trygghet og ro. Mannen min er tilbake i full jobb, etter flere år med rehabilitering og arbeidsavklaring. Han var så heldig at han hadde fast jobb idet hjerneslaget inntraff, og en god sjef og en god fastlege, som begge har støtta ham i å prøve seg tilbake i arbeidslivet steg for steg. Historien vår kunne vært annerledes. Vi kunne ha vært arbeidsledige da det skjedde. Blodproppen kunne vært større og mer alvorlig. Den kunne ha satt seg på et verre sted, og forårsaka langt alvorligere skader. Mannen min hadde flaks. Han slapp å bli ufør. 

Ja, vi merker at det er strammere tider. Maten er dyrere, og vi har barn å ta vare på, huslån å betale. Men vi har også fast inntekt, et hus vi slapp å selge, helse som holder (bank i bordet!). Vi har tegna uføreforsikring og livsforsikring. Ikke alle har det, når det en dag smeller.

Nesten hver dag tenker jeg på de mange tilfeldighetene som avgjør framtida for folk når livet brått snur. At det handler om å ha marginene på sin side. Alle mennesker har sin historie. De aller fleste som havner i økonomisk uføre gjør det helt uforskyldt, som en konsekvens av tilfeldigheter og uflaks. Jeg tenker på det når jeg ser Debatten på NRK, og når jeg sveiper innom Finn.no. Det kunne vært oss som sto i matkø nå.

Dette innlegget ble først publisert på Facebook, i en forkortet versjon. Undertegnede er kona til Martin Aasen Wright (Slagpappa)

lina.undrummariussen@gmail.com