Jeg følte meg litt mer uvel enn jeg var vant med. Jeg var ikke influensasyk, bare svimmel eller kvalm, jeg hadde hjerneslag.
Jeg ønsker nå å gjengi en detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet for å understreke at symptomer vi (særlig menn) oppfatter som bagateller, i verste fall kan være fatale. Vi menn «holder nesten på å dø» når vi har litt feber, men når vi faktisk står i fare for å dø, avfeier vi det som noe uvesentlig.
Jeg begynte på dette innlegget i tv-stuen ved slagavdelingen på sykehuset. To uker før jul ble jeg lagt inn for hjerneslag (blodpropper i lillehjernen, ikke blødning). Det første trolig i sommer (to små propper, definert som to hjerneslag), og det andre (og det største) en onsdag i desember. Altså: tre hjerneslag.
Noen av spørsmålene jeg som en 41 år gammel mann har stilt meg fra sykesengen, tror jeg kan være relevante for andre som kan havne i samme situasjon.
- Hvor farlig er det å få slag?
- Hvor alvorlig var de to slagene, og hva er konsekvensene?
- Hva har dette å si for kommunikasjonsevnen, språkevnen, stammingen? For min personlighet?
- Hva kan andre lære av min erfaring?
12.000 nordmenn årlig
Lillehjernen ligger «bak i hodet», og er spesielt viktig for balanseevnen og koordinasjon og regulering av bevegelser. Når det gjelder kommunikasjon og språk, kan skader på venstresiden av hjernen resultere i svikt av de språklige funksjonene som forståelse, tale, lesing og skriving. Den høyre halvdelen styrer i større grad den ikke-verbale kommunikasjon, som gjenkjennelse av ansiktsuttrykk, forståelse av stemmebruk (sint, blid, irritert stemme osv.), humor og språk i overført betydning, samt evne til å bedømme hva som er «passende» for situasjonen.
Hjerneslag rammer hvert år cirka 12.000 personer i Norge, ifølge LHL Hjerneslag. Hjerneslag er årsak nummer én til uførhet, årsak nummer én til innleggelse ved sykehjem og årsak nummer tre til dødsfall i Norge. Hjerneslag er også årsaken til, eller en viktig medvirkende årsak, til om lag halvparten av alle demenstilfellene, ifølge LHL Hjerneslag. Ved et hjerneslag blir blodtilførselen til hjernen brutt, enten i form av en blodpropp (hjerneinfarkt) eller en sprekk i blodkaret (hjerneblødning). Områdene i hjernen som får blod fra disse blodårene vil dermed miste næring og oksygen og bli varig skadet.
Rundt 85 prosent av alle hjerneslag er hjerneinfarkt, mens hjerneblødning utgjør om lag 15 prosent.
Grusom hodepine
Jeg har vært heldig, jeg har hatt flaks. Alle tre slagene er milde, særlig de to i sommer, men selvfølgelig alvorlige nok. Det tredje og største slaget først.
Jeg våknet om morgenen en onsdag i desember klokken 4:30 av en grusom, massiv hodepine mot pannen på begge sider. Jeg har aldri hatt en liknende hodepine før. Det var helt jævlig. Jeg syntes det var for tidlig, og la meg rundt på venstre side igjen. Alarmen ringte klokken 5:45 og da stod jeg opp.
Jeg følte meg ekstremt sjanglete og ustø. Jeg smalt inn i klesskapet. Utrolig nok klarte jeg å komme meg ut på badet. Jeg hadde fortsatt massiv hodepine mot pannen. Jeg gikk veldig konsentrert ned trappen til stuen. Jeg strente sterkt mot venstre da jeg gikk mot krakken ved bordet, som står rett ved inngangen til kjøkkenet. Jeg fikk med meg klærne i forbifarten. Begge armene var som gelé, og da spesielt venstre. Jeg hadde delvis mistet følelsen i og mye av kontrollen over venstrearmen. Venstrehånden kunne plutselig bare slå ut i luften av seg selv.
Jeg gikk konsentrert over mot sofaen. Følte meg svimmel og kvalm. La meg ned og fikk lirket på meg buksen. Et ork å få på t-skjorten. La meg ned igjen. Tenkte at dette kunne være hjernesvulst. Tenkte på døden og hvordan samboeren min og min snart tre år gamle sønn skulle få det uten meg, og hvor forbanna bittert og urettferdig det skulle være å få hjernesvulst nå som livet mitt endelig var blitt som jeg alltid har ønsket meg.
Ringte Legevakten
«På tide med frokost snart», tenkte jeg. Vurderte frisk luft. Jeg gikk konsentrert ut til kjøkkenet, men måtte legge meg ned på kjøkkengulvet. Lå der i cirka ti minutter før jeg reiste meg for å lage kaffe. Så på klokken og konkluderte med at jeg kun kunne lage en 4-er og ikke en 6-er. La meg ned igjen.
Da sønnen min kom ned, ville han herje som vanlig. Jeg orket det og var sånn sett den pappaen han er vant med. Da samboeren kom ned like etter, spurte hun med en gang hvorfor jeg lå på gulvet.
– Jeg er svimmel, akkurat som i sommer. Jeg har ligget her i tre kvarter, svarte jeg.
Hun kritiserte meg for at jeg ikke hadde ringt opp til henne. Jeg skjønner det nå. Jeg skjønte ikke alvoret der og da. Hun tok «slag-testen» på meg. Smile. Holde armene rett ut. Snakke. Jeg «bestod» den. Hun hjalp meg ut til sofaen. Jeg måtte kaste opp.
Hun ringte Legevakten. Siden det var midt i vaktskiftet, kom to biler. To stykker fra ambulansen hjalp meg ut på plattingen og opp i båren. Jeg kastet opp mer, og ble mer uvel av rykk-og-napp-kjøringen og humpene i veien.
Jeg kom først til Legevakten. Mer oppkast. Blodprøver. Blodtrykk. Lystest av synet og reaksjonsevne ved å se på en kulepenn som sykepleier beveget på. Første (foreløpige) konklusjon: krystallsyke.
Legevakten ville at jeg skulle skifte rom, men da måtte jeg gå selv. Jeg kom ut av sengen selv, men mistet balansen med en gang. Som den stabeisen jeg er, begynte jeg å krabbe. Sykepleieren sa «nei», og hjalp meg opp i sengen igjen. Jeg ble heller kjørt til et større sykehus. Først på akutten, deretter nevrologen. Legen (en nevrolog) mente først det kunne være krystallsyke eller betennelse på balansenerven. Begge deler ufarlig, men ubehagelig. Men. Hun ville undersøke mer.
Jeg ble først sendt på CT av hodet. Da fant hun «noe i lillehjernen som kunne minne om to små og gamle hjerneinfarkter», men for å være på den sikre siden måtte vi ta MR. Det fikk jeg først torsdag kveld. Svar fredag morgen.
Det kom bardust på med nyheten om tre hjerneslag. Påfølgende mandag var det ny MR av hodet og MR av halsen. Det siste for å se etter mulige skader på blodårer i halsen etter kiropraktor-behandlingen. For snart halvannet år siden gikk jeg til kiropraktor på grunn av kraftige ryggsmerter i korsryggen. Jeg klarte knapt nok å reise meg ut av sengen, og når jeg gikk, så jeg ut som en full pingvin.
Jeg gikk til denne kiropraktoren i ett år. Jeg vil understreke at han var dyktig, men kan også forstå skepsisen fra legene på sykehuset med tanke på mulig blodpropp til hjernen. Det var ingen tegn til skader eller rifter på blodårer i halsen, og det var heller ingen nye funn i hjernen.
Hull i hjertet
Jeg var også til ekko-undersøkelse av hjertet mandag morgen, hvor det ble tatt levende bilder av hjertet i flere vinkler. Bildene viste et hull mellom de to forkamrene.
Som foster i mors mage er det hull i hjertet mellom de to forkamrene for overføring av næring til fosteret. Hos 70 prosent lukker det hullet seg etter fødsel. Det har ikke lukket seg hos meg. Det i seg selv er ikke unormalt, men det kan være forbundet med en risiko for blodpropp og infarkt. Hvis det dannes blodpropper i venene i beina, kan de bevege seg opp mot lysken og videre mot hjertet. Så fremt ikke proppene brytes ned underveis.
En teori for mitt vedkommende er at små blodpropper fra beina har lurt seg gjennom åpningen i hjertet, og opp i lillehjernen.
Det ble også tatt ultralyd og CT av begge beina mine. Ingen tegn til blodpropper i beina, og legen kunne heller ikke si om venene mine var disponert for å danne propper. Konklusjonen var at mine blodårer (vener) så friske ut.
Diffuse symptomer
I midten av juli hadde jeg det første svimmelhetsanfallet. Moren min, sønnen min og jeg hadde vært på hytta. På hytta fikk jeg feber, som steg opp på 41-tallet på få timer, og som sank like raskt ned på 37,0 igjen.
Dagen etter kjørte guttungen og jeg hjem. Jeg følte meg litt svimmel i bilen, men jeg syntes at det gikk greit. Hjemme på kjøkkenet følte jeg meg så svimmel at jeg måtte legge meg ned. Jeg ringte Legevakten og samboeren min kjørte meg ned. Jeg trodde det kun ville bli blodprøve og hjem til Netflix, men legen ville det annerledes.
Jeg ble lagt inn over natten. EKG-måling og blodtrykk. Konklusjon: begynnende høyt blodtrykk. Ble sendt hjem dagen etter. Oppfølgningstime hos fastlegen. Samme blodtrykksfunn. Han og jeg så dette i sammenheng med stress som følge av langvarig arbeidsledighet. Jeg var arbeidsledig i nesten ett år frem til sist sommer da jeg fikk min nåværende jobb.
Arbeidsledig + stress + begynnende høyt blodtrykk (lavere når jeg plutselig reiste meg) = svimmel.
Der og da virket dette som en rimelig forklaring. Jeg har ikke begynnende høyt eller høyt blodtrykk nå.
En tredjedel helt friske
Av de 12.000 som årlig får hjerneslag vil om lag en tredjedel gjenvinne full eller tilnærmet full funksjon, en tredjedel vil ha en varig funksjonshemning som påvirker dagliglivets aktiviteter og kan medføre avhengighet av andre, og en tredjedel vil dø.
Jeg kom meg raskt og er fullt og helt meg selv, og tilhører således den første kategorien. Fysioterapeuten har testet meg grundig, og konkluderte med «du trenger ikke meg, du!». Ergoterapeuten testet meg for flere former for hukommelse og abstrakt tenkning. Også der er jeg den samme som før.
Når man ligger på slagavdelingen, veksler tankene mellom det alvorlige og det absurde. Romkameraten min og jeg har snakket mye alvor, men vi har også hatt en felles glede av en galgenhumor (dere som har vært i militæret skjønner at jeg sikter til «brakkehumor»).
Hvorfor ristet ikke slaget litt ekstra i toppen så jeg sluttet å stamme? Jeg stammer akkurat som før.
Mange slagpasienter får vansker med språk og kommunikasjon, også kjent som afasi. Afasi innebærer at man har problemer med å finne og uttale ord, forstå det andre sier, lese og skrive. Ifølge Afasiforbundet får 5-6000 nordmenn afasi hvert år. De fleste er eldre, men yngre rammes også. Tre av fire som får slag er over 70 år, skriver Store medisinske leksikon.
Mange pasienter med afasi vil kunne få forbedret sin språkfunksjon ved behandling hos logoped.
Hjerneslag og talevansker
Talevansker, eller dysartri, etter hjerneslag skyldes lammelser og manglende koordinasjon i musklene i ansikt, tunge og svelg. Fordi det er vanskelig å styre musklene til å forme lydene som normalt kan det være vanskelig å forstå hva den slagrammede sier, selv om ordforrådet og grammatikken er som før. Talevanskene kan være tydelige eller helt diskret.
Tunge og ansiktsøvelser som bedrer styrken og koordinasjonen i de aktuelle musklene kan bidra til å redusere talevanskene.
To dager etter at jeg ble lagt inn på slagavdelingen, møtte jeg logopeden.
– Jeg har alltid stammet, åpnet jeg.
– Den er medfødt, den har ikke noe med slag å gjøre.
– Jeg hører det, kunne logopeden smile bekreftende.
Ikke en bagatell
Ja, jeg var heldig. Kanskje var dette mest en advarsel? Slagavdelingen leter fortsatt etter årsaken til at jeg fikk blodpropper i lillehjernen, og har tatt et bredt spekter med blodprøver av meg for å analysere blodets egenskaper og om jeg mulig er genetisk disponert for blodpropper. Jeg vil få svar. Som forebyggende tiltak vil jeg gå på de rette medisiner livet ut.
På slagavdelingen har jeg fått den beste behandling! Ja til et offentlig helsevesen som gir alle like gode muligheter! Takk til vennlige og dyktige sykepleiere og leger.
Ta tilsynelatende ufarlige symptomer på alvor, det er nok en klisjé blitt, men det er sant! Ikke vent og se. Ring en gang for mye. Følg med og pass på hverandre. Jeg kunne ha havnet i en «annen tredjedel».
Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS)
Hei Martin. Takk for at du er så åpen og personlig i din beskrivelse . Det er interessante og opplysende betraktninger og opplevelser du deler. Dette vil være informativt og gjøre det enklere for leserne å kjenne igjen symptom og signaler for derigjennom å kunne handle raskere. Jeg ønsker deg lykke til i livet ditt og en velsignet julehøytid. Mvh Bjarte