Et likegyldig spørsmål? Et ektefølt spørsmål? For mange som stammer handler det om selvfølelse. Hvordan har du det? Hvordan har du det med din stamming?
Jeg ble nylig oppringt av en kursveileder i et jobbsøkerkurs som hadde en deltaker som stammet så mye at det var et problem i arbeidshverdagen. Kurset var for dem som har falt ut av arbeidslivet, og kursveilederen ba om råd fra Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS), hvor jeg er styreleder, for å hjelpe sin elev. Vi tre satt og snakket i over en time. Jeg er svært glad for at kursveilederen kontaktet meg, for dette er NIFS i praksis. Vi hjelper mennesker som støter på hindringer i hverdagen. Kursdeltakeren, la oss kalle ham «Nicolai», jobber på et lager, fordi da trenger han ikke å snakke så mye. «Det er vel problemet», kommenterte jeg. «Nicolai» nikket anerkjennende, litt skamfull, men med et lite håp i smilet. Jeg snakket varmt om det norske logopedtilbudet, men jeg anbefalte ham McGuire-programmet, et selvutviklingskurs der man lærer teknikker for å håndtere stammingen.
Min vurdering var at det ville være det beste for ham. Stammingen var såpass hemmende og han virket så motivert for å «rense lufta» en gang for alle at jeg ikke var i tvil. Han bannet ikke, men jeg hørte ham. Jeg hørte frustrasjonen hans i det usagte. Han kjente ingen som stammet, han var stille på jobben, stille på jobbsøkerkurset, stille hver dag. Som jeg sa til ham, «du skal være dyktig for ikke å bli kjent med noen på et McGuire-kurs, du vil møte andre som har opplevd det samme som deg». Han smilte varmere, med en større grad av ro. Forskjellen mellom logopedbehandling og McGuire-programmet er at sistnevnte er langt mer intensivt, både under kurs og tiden etter og mellom kurs, og sist, men ikke minst, samholdet blant kursdeltakerne er unikt. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har fått noen av mine beste venner for livet i McGuire-programmet. En logoped kan være den dyktigste, men den som stammer står alene mesteparten av tiden utenom behandlingstimene.
«Nicolai» er ikke alene. Han er dessverre en av mange som velger en jobb hvor man ikke må si så mye, avsløre sin sårbarhet. Eksponere stammingen.
«Skam er en løgn du tror på. Selvtillit er sunt selvsnakk. Selvfølelse er verdien du gir deg selv». Ordene kommer fra et foredrag før påske på Litteraturhuset i Oslo med Marco Elsafadi, en libaneser som kom til Norge som barn for mer enn 30 år siden via det gamle Vest-Berlin. Elsafadi var profesjonell basketballspiller, en av Norges beste. Da han ble (midlertidig) lam for noen år siden, fikk han ikke bare langt mer medieoppmerksomhet enn for sitt talent på basketballbanen, men hele nettverket hans av familie, venner og bekjente møtte opp mye mer enn forventet. Elsafadi hadde undervurdert sin egen selvfølelse. «Selvfølelse er en antagelse om hva alle andre tror om meg», sa han for en fullsatt sal på rundt 100 mennesker på Litteraturhuset. Vi som stammer er verdensmestere i negativ tenkning. Vi sier heller at «jeg kan ikke få en annen jobb enn på et lager», for da «må jeg ikke snakke med noen», eller, «jeg får ikke den jobben fordi jeg stammer», «jeg gjorde et dårlig jobbintervju på grunn av stammingen».
På Litteraturhuset var Elsafadi i dialog med oss under hele seansen og fikk oss til å fortelle om våre meninger om hvordan vi bedømmer oss selv. Elsafadi arresterte oss på Litteraturhuset. Vår dårlige selvfølelse er noe vi godt bidrar til selv, ifølge Elsafadi, «din vurdering er en stemme forkledd som de andre». For vår selvretorikk er vårt mentale fengsel, mener han. Og Marco Elsafadi har jo rett, har han ikke? For er det ikke sånn at vi dømmer oss selv for hardt? Vi innbiller oss at alle andre mener så mye negativt om oss fordi vi stammer. Men gjør de det? Gjør de det? Nei! De fleste av oss har nok med seg selv og sitt. Henting i barnehagen, stress på jobben, sur ektefelle, sur sjef, enda mer stress, for lite moro og for mye rutine. Stammer du? Hæ?
Stamming er noe vi som stammer er mest opptatt av, men problemstillingen for dem det gjelder er ikke mindre alvorlig av den grunn. Alle skal ut i jobb, og helst i en jobb de vil ha, også «Nicolai» og alle andre som stammer og velger tausheten. I det siste nummeret av medlemsbladet i NIFS, Stamposten, kommer vi med råd og tanker som vi håper kan være til hjelp for alle der ute som søker jobb, skal søke jobb, eller som har opplevd problemer med jobbsøking på grunn av stammingen.
Hvordan har du det? Hva sier du til deg selv hver dag? Hvorfor møter du ikke blikket til andre? Under årsmøtekonferansen til foreningen i midten av mars ble vi bedre kjent med Alexander Mørland Karlsen som slet med sosial angst så mye at han ikke klarte å møte blikket til fremmede mennesker. I dag driver han doMundo Coaching hvor han veileder og holder kurs for ungdom som søker råd og hjelp i den skumle, utfordrende sosiale verden. Der man møter andre mennesker og må snakke. Alexander stammer ikke, men han vet hva han snakker om.
Ikke mist motet folkens, det er mange der ute som vet hvordan det er. Snakk sammen.
Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS)
