På barneskolen var det én person som prøvde å mobbe meg fordi jeg stammet. Han skulle forbli den eneste som prøvde seg.
Enten det har vært stammingen eller andre utfordringer i livet, har jeg aldri hatt noen tro på å unnvike det som er vanskelig. På tross av stammingen har jeg ofte oppsøkt ubehagelige situasjoner. På barneskolen spilte jeg hovedrollen ved to skoleavslutninger. Jeg spilte først konge, deretter nissefar. Jeg hakket og stammet meg gjennom replikkene. Stykkene ble spilt på overtid, kan jeg vel si. Jeg ivret etter å være gruppeleder hver gang det var gruppearbeid på skolen. Jeg gruet meg til og kaldsvettet før hver fremføring foran klassen, men jeg gjennomførte.
Stammingen min var definitivt et hinder i hverdagen. Men jeg bare fant meg ikke i at jeg ikke snakket som alle andre.
Denne bloggen er ment å gi innblikk og forståelse for hva stamming er, og hvordan jeg jobber med å bruke stammingen til noe konstruktivt – en ressurs til å bli mer veltalende. Det vil si, bli mer konsis i talen, prate med gode formuleringer, leke meg med språket. Leke meg med stammingen.
Nøkkelen er frivillig stamming. Det kan kort forklares som en innøvd, kontrollert teknikk der jeg stammer på ord jeg ikke frykter å stamme ordentlig på, altså ufrivillig. Ved å stamme frivillig eksponerer jeg min største fiende, stammingen, og jeg avvæpner situasjonen. I hvert fall i mitt eget hode. For det er nettopp mine egne tanker jeg kjemper mot. Hva alle andre tenker om meg, er en fiende, men den største fienden er hva jeg tenker om meg selv på grunn av stammingen.
Frivillig stamming får meg til å senke skuldrene. Jeg kommer i angrepsposisjon.
Finne det svake punkt
Jeg går i femteklasse. Jeg står i skolegården, og tre gutter fra fjerdeklasse kommer mot meg. Den høyeste av dem aper etter stammingen min hver gang jeg sier noe. De to andre ler med. Jeg går hjem fra skolen med triste følelser. Jeg forteller foreldrene mine hva som er skjedd. Jeg gråter.
Dagen etter kommer jeg tilbake til skolegården. Møter de tre guttene igjen. Samme rutine. Men jeg står rakrygget og venter til den høyeste er ferdig med sitt. Jeg tar ordet og sier:
– Det er riktig at jeg stammer. Men du vet, sier jeg til den høyeste gutten.
– Stamming, det kan man gjøre noe med. Men at du er så tjukk i huet at du bruker tiden din på å stå her og mobbe meg, det kan man ikke gjør noe med.
Den høyeste gutten blir helt stille. De to kameratene hans ler. Men ikke av meg.
Takle frustrasjon
Hva har denne episoden lært meg? Veldig mye. Mest av alt tror jeg den er et eksempel på hvordan en person som stammer takler sin egen frustrasjon over å stamme. Svare tilbake. Ikke finne seg i at stammingen skal styre hverdagen.
Den høyeste gutten er da også den eneste som har prøvd å mobbe eller plage meg fordi jeg stammer.
Vel 20 år etter denne episoden i skolegården var jeg på mitt første McGuire-kurs. Faktisk ble jeg anbefalt kurset av en åpensindig logoped, som jeg hadde gått til i flere år. Det amerikanske selvhjelpsprogrammet er omstridt. Det er forståelig. Kurset krever militærdisiplin, og at man tar et oppgjør med seg selv. Jeg har definitivt hatt mine opp- og nedturer i McGuire-programmet, men spesielt de siste 4-5 månedene har vært den desidert beste perioden. Mye av takken går til mine McGuire-venner som jeg møter tre timer hver søndag i støttegruppe, hvor vi trener på teknikken og diskuterer motivasjon for å bli enda flinkere.
I dag tror jeg på McGuire-teknikken. For det som får meg til å heve blikket er alle de interesserte øynene og brede smilene når jeg med entusiasme forteller om hva stammingen har gjort med meg – i positiv forstand, og tenker at: «Siden jeg stammer, skal jeg bruke den for alt den er verdt. Jeg har alt å vinne, ingenting å tape».
