Jeg har gjort meg en rekke tanker om stamming og løpsk tale denne helgen. Derfor deler jeg kommende lederartikkel i Stamposten, medlemsbladet til Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) med dere her.
Ja, du leste riktig. Hvor syk føler du deg? Fordi du stammer eller har løpsk tale.
Eller? Hvorfor kommer spørsmålet?
La meg forklare. NIFS har vært i kraftig vekst de siste tre årene. Nå teller vi 480 medlemmer. Vi var 271 medlemmer 31. desember 2013. Og større skal vi bli. Flere medlemmer. Mer synlige i samfunnet. For jo flere vi er som står sammen, desto mer kan vi som forening gjøre for alle som trenger hjelp, støtte og råd. Vi har større mulighet til å påvirke logopedtilbudet, vi står sterkere mot myndighetene som bestemmer retningslinjer for barnehager og skoler. Vi oppnår å bli møtt med mer forståelse og aksept. Vi kan ha større innflytelse på vår egen hverdag. Våre liv. Flere medlemmer gir mer penger i kassa. Men for å bli flere medlemmer, må flere vite om at vi finnes, og for at flere skal kjenne til oss, må vi…, ja, det er et høna eller egget-spørsmål. Vi kommer til slutt til hvilke rammebetingelser vi som en frivillig interesseforening opererer etter.
I skrivende stund er jeg på en konferanse for medlemsorganisasjoner i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), såkalt smågruppeforum, som er for foreninger med færre enn 1000 medlemmer. Vi møtes for å lære av hverandre og knytte kontakter. En fellesnevner er at vi er små mot et regelverk som belønner de store organisasjonene med mange medlemmer og mye penger fra før. Vi spør oss selv og hverandre denne helgen: Hva gjør dere for å rekruttere flere medlemmer?
Finner du koden for å rekruttere flere medlemmer, si ifra! Hvordan formulere søknader skarpest mulig? Er det slik at tittelen på søknaden har en så avgjørende betydning? Felles for mange av foreningene i FFOs smågruppeforum er oppfatningen av tilskuddsordningen hos Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet). De store organisasjonene får mesteparten av potten. Vi små har ikke råd til å lønne de tillitsvalgte, og må derfor bruke fritiden på å drive med interessepolitikk. Uten kompensasjon fra det offentlige når vi stiller i fora i regi av det offentlige. Hvordan skal vi da vokse til å bli en større forening som ville gagne mange mennesker i en sårbar eller presset situasjon?
Gode nyheter er at vi er i medvind. Dessverre var det ikke så mye nytt for oss på denne konferansen om hvor vi kan søke midler og hvordan vi skal skrive søknader. Vi kjenner ikke til alle hemmelige kroker i det offentlige systemet, men vi er ikke langt unna. Det siste året har vært arbeidskrevende, men like fullt morsomt og inspirerende! Og det er ingen grunn til at vi ikke skal finne nye måter å finansiere foreningen på til både drift og vekst.
Hvor befinner vi oss på sykdomsskalaen, ifølge det offentlige regelverket for økonomisk tilskudd? Vi er i en gråsone. Vi nifs-ere er ikke syke, vi har en usynlig funksjonshemming. Et medlemskap i FFO er likevel nødvendig og riktig, fordi det er en anledning til å delta på konferanser som smågruppeforum for å holde seg oppdatert og knytte kontakter. Ifølge regelverket til Bufdir er vi per definisjon i sykdomskategori 1, altså de minst syke. De aller sykeste er en 5-er, og får følgelig mest støtte. Den inndelingen får vi ikke gjort noe med og ikke ønsker vi det heller. Føler du deg syk på grunn av stammingen eller fordi du har løpsk tale? Det er heldigvis andre måter å få mer støtte på: medlemsaktivitet. Styrker vi foreningen med flere lokallag og en mer aktiv likepersonaktivitet, er vi et godt skritt på vei mot mer offentlig støtte.
Det vi må reflektere over er: Hvem er vi forening for? Hvordan kan vi få mer offentlig støtte uten å gå på akkord med hvem vi er?
Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS)
