Det blir helt svart, ingen ord vil ut, alt låser seg. Var det da det hadde hjulpet å kjenne andre som stammer?
For en stund siden ble jeg kontaktet av en arbeidsgiver i et stort firma i Oslo. Han hadde en ansatt som stammet og som ikke ville vedkjenne seg stammingen. Han unngikk møter med flere enn fem personer og tok konsekvent kundemøtene på chat, aldri telefon. Arbeidsgiveren ville tilrettelegge for medarbeideren, men visste ikke hvordan. Arbeidsgiveren mente at det beste for medarbeideren ville være åpenhet om stammingen. Kolleger ville forstå.
I Storbritannia finnes det et nettverk for arbeidsgivere med ansatte som stammer. Nettverket har ressurspakker og tilbyr råd for arbeidsgivere. Jeg tenkte at noen gode råd fra det nettverket kunne være til hjelp. Men arbeidsgiveren kunne meddele at medarbeideren helst ville at arbeidsgiver skulle tilrettelegge slik at han aldri kommer i en situasjon der han kan komme til å stamme.
Nylig oppfordret en logoped på Facebook-siden til Norsk interesseforening for stamme medlemmene til å lage en kort video der de fortalte sin stammehistorie. Klienten, en voksen person, hadde isolert seg på grunn av stammingen og kjente ingen som stammet. Tre stykker sendte inn hver sin video de første dagene. Logopeden var lettet over den positive responsen fra medlemmene i foreningen. Videoene viser hun til klienten sin under neste møte i februar.
Et «oss og dem»
Hva forteller disse to historiene oss? Dessverre forteller dem noe om å stå utenfor. Et «oss og dem». Vi som er i foreningen og finner en mening å kjenne likesinnede. Som kan snakke om det som er alvorlig og utfordrende med stamming, og andre ganger kunne le sammen av situasjoner som vi nå trekker på smilebåndet av. Situasjoner som opplevdes som vanskelige den gang. Men fortalt i et fellesskap kan vi le av det. Sammen. Det er lett å føle seg alene om stammingen når man ikke kjenner noen. Ingen å spørre til råds eller støtte seg til. Man står alene. Gruer seg til neste store kundemøtet hvor man skal holde et innlegg. De tyngste blokkeringene kommer selvfølgelig på det verst tenkelige tidspunktet. Man finner ingen vei ut av situasjonen. Alt låser seg.
Løsningen er åpenhet om egen stamming. Snakk om det! Vis hvem du er! Folk rundt deg vil forstå! Men det er lettere sagt enn gjort.
Et fellesskap
Selv brukte jeg mange år på å erkjenne at stammingen hindret meg i hverdagen. Jeg ville ikke nedlate meg til å innrømme at jeg unngikk ord og situasjoner, at jeg ikke ville avsløre at jeg stammet og at jeg opplevde det som et problem. Men en dyktig logoped hjalp meg og ga meg troen på meg selv. Jeg var i slutten av 20-årene og følte at jeg nådde det absolutte bunnpunkt da jeg skulle legge frem en oppgave på studiet med alle foreleserne og medstudentene i salen. Jeg brukte godt over 25 minutter på å kjempe meg gjennom en halvannen side med oppgavetekst.
Etter noen år hos logopeden begynte på McGuire-kurs. Nå, snart seks år etter det første kurset, har jeg gått fem kurs og blitt kjent med mange likesinnede. Det samme har jeg i interesseforeningen jeg engasjerer meg i som styreleder og redaktør for medlemsbladet. Vi har en erfaring som andre ikke har. De som ikke kjenner noen som stammer.
Vi kan bruke vår erfaring til å hjelpe dem som står utenfor og ikke kjenner noen! Si «hei», spill inn en kort video. Han som sitter og ser på videoen vil kanskje ikke innrømme det med en gang, selvforakten sitter dypt, dypt inne, men han vil sette pris på historiene. Han er ikke lenger helt alene.
Undertegnede er styreleder i Norsk interesseforening for stamme (NIFS)
