Egentlig ville jeg dra ut og bade. Jeg dro heller til Oslo sentrum for å trene på stammingen.
Det er søndag formiddag. Det er McGuire-trening. Vi skal trene teknikk. Utfordre oss selv. Bryte ned barrierer. Utvide komfortsonen. Ja, du vet, bli sterkere. Bli flinkere til å bruke puste- og taleteknikken vi har lært på kurs.
Sola skinte. Det var rundt 25 grader. Jeg følte ikke veldig for å utfordre meg selv.
Eksponere seg selv
Vi skal møtes ved fontenen på Nationaltheateret klokken 12. Sen er jeg, jeg tror mine venner har gått da jeg møter opp. Ingen av dem har møtt opp. Jeg bestemmer meg for å begynne treningen på egenhånd. Sånn passe motivert.
– Jeg er ute og trener på stammingen min, sier jeg til en fremmed dame på trikkeholdeplassen.
– Ja? svarer hun.
Hva skal jeg tro. Kanskje smilte jeg ikke så mye. Kanskje synes hun det er rart at en fremmed mann sier «hei» sånn helt uten videre. Det er nok av folk som trenger seg på for å selge noe ingen vil ha. Plagsomme folk.
Noen har blitt utsatt for lommetyver.
Jeg kjenner fortsatt at jeg er noe seig. Jeg vil ikke gjøre dette. Plage fremmede. Eksponere meg selv.
Smil og vær glad
Piffen går ut av meg. Jeg setter meg ned på en benk og skriver notater til en tekst jeg jobber med. Ser på sola, sjøen og menneskene. Smiler litt. Så fint bare det å se på folk.
«Vil du ta en kaffe klokken 14?», skriver min kamerat til meg på sms. Jeg har ringt og sagt i fra at jeg er i byen. Vi treffes og prater sammen en 20-minutters tid. Så blir vi enige om å gå ut og ta avsløringer.
«Ta avsløringer» på McGuire-språket betyr at jeg går bort til en fremmed på gata og forteller at jeg stammer og trener på den nye puste- og taleteknikken som jeg har lært på kurs.
Jeg kjenner at jeg smiler og snakker med et lysere tonefall enn tidligere på dagen. Den innledende samtalen med min kamerat har fått frem smilet i meg. Jeg suser av gårde. Avsløringene går som en drøm.
Nysgjerrige folk
Tre eldre menn sitter på en benk mellom Nationaltheateret og Saras telt.
–Hei!, sier jeg med et bredt smil til dem.
De smiler undrende. To av dem med solbriller på.
– Jeg skal være k-eh, k-eh, kort (block release, en innøvd teknikk på McGuire-kurset). J-eee-eg (hit and hold, en annen innøvd teknikk på kurset) er ute og trener på stammingen min, åpner jeg.
– Ja? svarer de tre herrene med et nysgjerrig smil.
Da jeg har fullført presentasjonen og er høflig innstilt på å si takk for meg og gå videre, begynner de tre mennene å stille spørsmål. Den ene har kjent en som stammer mye, en annen har sett et tv-program om McGuire-programmet. Jeg smiler enda bredere og forklarer velvillig.
Deretter tar jeg flere jafs i Spikersuppa. Unge damer i sommerkjoler, gamle menn i piquet-skjorter. Jeg er i siget. Jeg smiler. Ler litt. Vinker med høyrehånda, hopper lett til høyre. Jeg svever.
Slik bryter jeg ned muren. Slik finner jeg motivasjon til å jobbe videre med min største fiende. Stammingen.
